Det er ikke ofte man kommer over en god bok nummer to i en trilogi. Som regel oppleves de som luft, men ikke denne gang.
Alvorlig forsvinningsnummer
Den uvanlige varmen i Hommelvik i Trøndelag fortsetter. Det er varmt i Hommelvik i forhold til resten av landet. Helene er i hardt vær da hun får gjennomgå på grunn av noen jenter på skolen. Det er ikke fred å få. Bedre blir det ikke da fostersøsteren May-Liss forsvinner. Helene føler ikke bare redsel, men også skyld. Egentlig skulle hun være med May-Liss til butikken for å kjøpe is, men i stedet gikk hun dit alene og kommer ikke hjem igjen. Hele småstedet hjelper til å lete, men tiden går, og håpet forsvinner. Fosterforeldrene føles fjerne og Helene føler at hun bare er i veien.
Samtidig bærer Helene på en annen byrde. Hun har en evne til å kommunisere med de døde, og har fått streng beskjed om å ikke bruke de evnene. Det går rykter om et åndebrett da May-Liss forsvant, så hun er redd for å få kontakt med henne, da det betyr at hun er død. Mens forsvinningsnummeren pågår, ser man en familie i sorg og oppløsning, og mye kaos. Er May-Liss borte for godt, og hvem er jenta i sort slør som Helene stadig ser?
Som nevnt opplever jeg alltid bok nummer to i en trilogi som noe luftaktig eller en slags pausebok til ting begynner å skje i den tredje boka, men slik er ikke Den sorte bruden. Denne har mye innhold, akkurat som den første boka, og føles ikke ut som en pausebok midt i en trilogi. Noe som er uvant, men gledelig.
Man møter på noen av de andre karakterene fra i første boka, men da noen av dem som ungdom. Denne boka går mer bak i tid, så noen av de voksne karakterene man ble kjent med i Dødens spill, er i denne boka, ungdommer. Så syntes det var morsomt og spennende vri.
Modent og tøft språk
Stødig og mørk oppfølger til Dødens spill dette. Fascinerende karakterer å lese om, underlige hendelser og liker at det er en del overnaturlige elementer. Språket er like tøft som i den første boka og hvis man vanligvis ikke liker undomsbøker, så føles dette ikke ut som ungdomsbøker, da disse føles mer modnere enn andre ungdomsbøker jeg har lest i det siste. Virkelig bra forklart dette ...
En noe kort anmeldelse denne gang, men med tanke på at dette er en oppfølger, er det noe begrenset hva man kan fortelle, og man må jo helst unngå å avsløre noe som helst. Så oppfølgere er alltid litt vrient å skrive om. Men er glad jeg ga denne trilogien en sjanse, for har ikke kjedet meg så langt.
Fra min blogg: I Bokhylla
(Eksemplar fra Cappelen Damm, mot en ærlig anmeldelse)
Sist sett
