Jeg hadde med skam å melde ikke hørt om Georges Perec før Stendal forlag gav ut denne boken for et par måneder siden,eller det blir ikke helt riktig å si for når jeg sjekket navnet i «bokhyllen» min inne på bokelskere.no når jeg var i gang med dette innlegget så viser det seg at jeg har en bok av ham stående på vent, og i etterkant har jeg notert meg flere jeg kunne tenke meg for det skal definitivt bli lest mer Perec her i huset for dette var veldig bra. Han har hele fem bøker på 1001-listen så navnet har jeg garantert «hørt om» men ikke lagt spesielt merke til – før nå.
Jeg husker er en ganske så spesiell bok og helt ulikt noe annet jeg har lest på veldig lenge og er så absolutt ingen erindringsroman slik jeg aller først trodde. Før jeg kommer inn på selve boken så har jeg lyst til å fortelle litt om forfatteren for han har en litt spesiell historie og resten av dette avsnittet har jeg delvis sitert fra etterordet til Miriam Stendal Boulos.
Georges Perec var av polsk-jødisk herkomst og vokste opp sammen med foreldrene i Paris frem til han var fem år. Faren meldte seg til tjeneste for den franske hæren i 1939 og ble skutt og drept ved fronten i 1940. Året etter sendte Georges mor ham med tog til slektninger i frisonen mens hun selv ble deportert til Auschwitz og døde der i 1943. Tapet av foreldrene skulle prege ham resten av livet og var med på å sette sitt preg også på forfatterskapet hans. Det sies at foreldrene er indirekte til stede i alle bøkene hans og i romanen w,eller Barndomsminnet forteller han om hvordan han i mangel på mening forsøkte å sette ord på tapet av foreldrene gjennom å samle på tegn. Tegnene ble noe å holde fast i og leken med former, tegn og puslespillets biter ble et tilholdssted som reddet ham fra oppsmuldring. Akkurat dette med puslespill kommer veldig godt frem i romanen Livet bruksanvisning som Rose-Marie har skrevet en utmerket anmeldelse av her. Så blir han også kalt en lekens og minnenes mester.
Den ferske nobelprisvinneren Annie Ernaux ser i retning av Georges Perec forfatterskap for å finne inspirasjon til bøkene sine og de bruker noen av de samme «virkemidlene» men dette skal jeg komme tilbake til for nå er det på tide å fortelle litt om jeg husker.
Om ikke Jeg husker er en erindringsroman så handler det likevel om erindring og minner for boken er en samling tekster bestående av 480 nummererte enkeltsetninger eller små avsnitt og alle begynner de med ordene jeg husker…. og Georges Perecs bok er både i tittel, form og stemning inspirert av Joe Brainards bok I remember.
Her finnes for det meste erindringer som ikke er direkte personlige men heller små og store hendelser eller begivenheter som har skjedd «på hjørnet» eller ute i den store verden i perioden 1946-1961,mens forfatteren var mellom 10 og 25 år. Noen av begivenhetene fant sted etter nevnte datoer.
Selv om Perec i sin bok har vektlagt såkalte kollektive minner fremfor personlige så vil man i flere av minnene kunne spore tilbake til flere dramatiske hendelser fra barndommen hans.
En skulle kanskje tro at det ble kjedelig å lese «jeg husker…» 480 ganger men til det er svaret et klart nei, så absolutt ikke og fordi det nettopp er ordene «jeg husker» som blir repetert så oppstår det en slags forbindelse mellom forfatteren,minnene som blir delt og meg som leser. Disse gjentakelsene opptrådte som et slags mantra og de mante frem noen av mine egne erindringer og minner lenge før jeg var kommet halvveis gjennom boken. Ganske så fascinerende må jeg si men så er det nettopp dette som var formålet til forfatteren, invitere leseren med seg i en slags felles eller kollektiv erindring. Samlingen av minner avspeiler et liv, i den private og den offentlige sfære,som kommer i berøring med leserens sier Miariam Stendal Boulos et sted i etterordet.
Kult ikke sant? Derfor var ekstra morsomt å oppdage at det var satt av noen blanke sider mot slutten av boken hvor leseren selv kan notere ned noen av sine egne «jeg husker» som (forhåpentligvis) dukket opp under lesingen.
Det er nettopp disse virkemidlene Annie Ernaux bruker i sine bøker, blander kollektive referanser og minner fra eget liv, og på den måten skapes et kollektivt minne.
Georges Perec var en ganske så eksperimentell forfatter og knyttes til den litterære gruppen Oulipo, hvor flere forfattere og matematikere tok i bruk eksperimentelle virkemidler med strenge formale krav og begrensninger for å frembringe nye former for litteratur. Dette ser vi godt i Jeg husker hvor han nummerer hvert minne og begynner hvert minne med jeg husker. I en annen av bøkene hans utelater han en bestemt bokstav i et ord gjennom hele romanen.
Perec delte også forfatterskapet sitt inn i fire kategorier: en sosiologisk,en ludisk,en romanesk og en selvbiografisk. Dette går jeg ikke noe mer innpå her for den som leser får vite og dermed mer kunnskap.
Jeg har delt noen av disse minnene og andre minner kunne være kjente personer fra kinolerretet,eller fra musikkens verden og etter det jeg kunne se var det en del referanser til jazzmusikk her. Ting som rørte seg på den tiden han noterte ned disse, og noen så seint som på slutten av 70-tallet. Noen av minnene fremstår som ørsmå glimt mens andre forteller en mer dramatisk historie.
Oversetter Elin Beate Tobiassen har skrevet noen anmerkninger og forklaringer til noen av disse minnene for innimellom er det slik at han har husket litt feil eller blandet sammen flere hendelser eller personer, så akkurat disse var veldig kjærkomment. Etterordet fra Miriam Stendal Boulos var veldig interessant å lese for her blir vi ganske så godt kjent med hvem Georges Perec var og hva han har betydd for mange andre franske forfattere. Jeg er veldig glad for at jeg ble invitert med på denne delingen av minner og utrolig morsomt at det mens jeg leste kom frem et par minner fra min egen ungdomstid hvor jeg var på dans for aller første gang og hadde lyseblå øyenskygge fra merket «Debbie».
Kom over en artikkel (blogginnlegg?) hvor det står noe om et essay Annie Ernaux har skrevet om nettopp Georges Perec og som skal bli gitt ut nå i 2022,om så er tilfelle så håper jeg at dette blir oversatt til norsk ganske snart. Annie Ernaux er allerede en favoritt hos meg, det skal ikke forundre meg om Georges Perec kommer til å bli det en gang også, jeg er i hvert fall veldig nysgjerrig på ham etter å ha lest denne fascinerende og fine erindringsboken.
Det er flere dager siden jeg leste ferdig denne boken men fremdeles surrer den rundt i hodet mitt så det er ingen tvil om at den har gjort inntrykk på meg. Jeg har ikke googlet så mange av hendelsene som det ikke står forklaring på men det er heldigvis fullt mulig å gjøre det nå i ettertid og på den måten deler Perec enda mer med leseren. Uten at jeg har lest flere bøker av ham så sitter jeg med en følelse av at nettopp denne boken kan være en fin introduksjon til resten av forfatterskapet hans og det er en veldig fascinerende bok.
Dette er sakset fra innlegget mitt på bloggen
Hele omtalen finner du her.
Sist sett
