Jeg flytta til Trondheim i 1992, til min mor som bodde i nærheten av Tempe, og Stavne bro, der det andre drapet ble begått. Det var en sterk uhygge omkring dette området, og jeg ville aldri gått alene over Stavne bro i tussmørket. Selv i dagslys, med flere med meg, var det uhygge rundt dette stedet 15 år siden drapene ble begått. Jeg tror ikke at Trondheims befolkning følte seg overbevist om at rette drapsmann ble tatt.
Noen år senere leste jeg en artikkel i et ukeblad om Fritz Moen, som jeg husker godt selv den dag i dag. Den beskriver en mann med sterkt nedsatt hørsel, nærmest døvstum, handicappet med en arm som umulig kunne ha begått de drapene han ble beskyldt for. Fritz Moen var et tyskerbarn, et uønsket barn, som var uønsket av moren, og ble satt bort. Han hadde ingen familie, og besøkte moren et par ganger, ved hjelp av andre, og som svar på spørsmål på hva moren hadde gitt ham svarte han: Et speilegg. Moren ønsket ikke kontakt med ham. Fritz var et ensomt barn, men ønsket kontakt med andre spesielt damer, derfor begynte han å blotte seg. Han ble derfor et lett offer for politiet som ville finne en syndebukk for de to bestialske drapene 1976-1977.
Det som kommer fram i denne boka av Tore Sandbergs grundige etterforskning er at Fritz Moen blir utsatt for sterkt press fra politiet for å komme med en tilståing. Politiet påvirker han til å få de svarene de ønsker, de justerer tid og sted for drapene for å få det til å "passe" med at det kunne være Fritz Moen. Det er ikke bare politiet som svikter Moen, men rettsinstanser som svikter han i ledd etter ledd... Dette er en politi- og rettskandale uten sidestykke i Norsk rettshistorie, selv om Fritz Moen ikke er den eneste som har blitt utsatt for et justismord. Sterk og vond lesning, men bør leses
Sist sett
