Lest til og med kapitlet «Smalere ved fotenden»
Fortellerstemmen i Blikktrommen tilhører en gutt som er «voksen» allerede fra fødselen av, og som slutter å vokse i 3-årsalderen. Gutten skifter mellom jeg-formen og å omtale seg selv i tredje person, som Oskar Matzerath. Det er et smart fortellergrep å la oss se verden gjennom en dvergs øyne. En som lett blir oppfattet som et barn, undervurdert og ikke lagt merke til som den meget observante og intelligente personen han er. Jeg lar hans to spesielle egenskaper ligge i denne omgang; bruken av stemmen og trommen.
Grass skriver i en ordrik, original og nærmest eventyraktig stil. Hva vil han frem til? Han gir seg god tid. Hva er det han egentlig vil fortelle oss med denne surrealistiske historien? Det er neppe bare dvergens historie.
Boken rommer tolkningsmuligheter i rikt mon. Harald har allerede nevnt mengden av stedsnavn. Og hva med bestemor Anna Bronskis fire stakker som den kommende bestefaren gjemmer seg for gendarmene under. Bestefaren med de to personlighetene, brannstifter og brannkonstabel, opprører og en from, ukjent og ufarlig mann. Det døde hestehodet som brukes som agn i det motbydelige ålefisket. Moren som spiser seg i hjel på fisk. Hva er meningen med alle disse forunderlige og til dels bisarre hendelsene? Har de symbolske betydninger det er verdt i finne ut av?