Jeg leser denne romanen som en forsvarstale for de stakkars misforståtte menn, som i «vanvare» dreper sin samboer. Jeg vil si at dette kan leses som spekulativt , og er overrasket over alle godord Tollak til Ingeborg har høstet. Den er språklig god nok til å fenge, lett å lese og forstå, men innholdsmessig er dette kjedelig, og kanskje direkte upassende. Mennesket må kunne portretteres uten slike spekulative grep.
Sist sett
