Det var en mørk og stormfull aften. Jeg satt aleine på ei fjellhytte timevis unna nærmeste menneske, og den eneste boka på hytta var ei krimbok. Turistforeningshytta Nilsebu i Ryfylkeheiene har nettopp blitt pussa opp. En lørdag i juli var jeg likevel det eneste mennesket der.
I bokhylla sto Mord etter alfabetet, en krim av Agatha Christie. Selv om den handler om en utspekulert seriemorder, var det ingenting med boka som økte uhyggen ved det å være ensom i fjellheimen.
Agatha Christies bøker er puslespill hvor brikkene til slutt passer perfekt sammen, og hvor forbrytelsene aldri skildres i brutal detalj. Mord etter alfabetet handler om en drapsmann som sender brev til detektiv Hercule Poirot med varsel om hvor neste mord skal skje. Den første som blir drept er en person med etternavn A i en by på A, deretter det samme på B og C. (Litt flaks skal vi ha, som har etternavn på Å.)
Jeg har ikke lest Agatha Christie på 30 år, og det var et gledelig gjensyn. Forfatteren erter leseren fra begynnelsen av, for eksempel ved å henge et stort, skinnende hint om gjerningsmannen tidlig i romanen. (Som selvsagt må være et forsøk på å villede oss. Eller består forvirringen i at vi skal være sikre på at dette hintet ikke er et hint, men så viser det seg å være nettopp det likevel? Argh!)
Teksten flyter lett, men det er også en dybde der, og en lek med krim som sjanger. I begynnelsen av boka er det nesten som om Hercule Poirot og kaptein Hastings snakker sammen i visshet om at de faktisk bare er figurer i en roman.
Og det er et ordentlig tøft frampek tidlig i denne romanen, et som peker ca. 40 år framover i tid, til den siste boka Agatha Christie skrev om Hercule Poirot. Slikt gjør bare en forfatter som har full kontroll.
Klasse!
Sist sett
