17. MAI 1944
Vi lever i et annet land
så rimelig og godt vi kan
vi norske emigranter.
Vi spiser og vi drikker bra.
Små sorger kan vi også ha
selv her på disse kanter.
Og dagene glir langsomt hen
mens sinnet snører seg igjen
om sine egne saker.
Det gjelder, penger, hus og klær
og dagens arbeid, vind og vær
og hvordan maten smaker.
Men likevel, men likevel -
en vårlig og vemodig kveld
kan rare tanker nå oss.
Vi reiste engang fra et land
et sted bak horisontens rand,
det venter ennå på oss.
Det ligger bak oss der i vest.
Det skulle ha vært lys og fest
i dag i dette landet.
Det ligger bittert, nakent, hardt,
et voldtatt land, et land i svart,
vårt Norge, fedrelandet.
Så mange ord var bare ord.
Nå føler vi at livet bor
i Fedreland og Lengsel.
Vi kunne gråte hjertet ut
mot fjord og fjell og fossesprut
og venner i et fengsel.
Å, kunne vi få lengtet frem
et lite håp, et smil hos dem
som er igjen i landet.
Og kunne vi strakt frem en hånd
og trykket deres hender sånn
som venner bare kan det.
Vi reiste engang fra et land.
Her bygger vi vårt liv på sand.
Det må vi aldri glemme.
Men la oss folde ut i dag
vår lengsel som det norske flagg
der hvor den hører hjemme.