«Hver gang jeg har begynt å skrive en ny bok, har jeg tenkt at den skal handle om fotografiet A tok av meg i januar 1983, jeg har villet skrive om tiden før det ble tatt, dagene i Paris, og tiden etter, men så skrev jeg meg inn i andre fortellinger i stedet. Jeg blir kvalm av å tenke på historien om bildet, det er en dritthistorie som jeg har forkastet tusen og en ganger av tusen og en grunner.»
I dette intervjuet sier Linn Ullmann at romanen Jente, 1983, som ble utgitt i 2021, tar opp tråden fra romanen De urolige som ble utgitt i 2015. Begge romanene har sitt grunnlag i egne erfaringer. Men i romanene gir hun erfaringene form til noe om er allment. Det er ikke bare en bekjennelse, en privat ytring. Valg av form er årsaken til at det har tatt så langt tid å skrive boken. Hvilken form skulle hun gi fortidsfortellingen om denne jenta fra 1983, og nåtidsskildringen om en voksen forfatter som prøver å skrive denne historien. Som i romanen siterer hun i intervjuet Virginia Woolf om at å skrive egentlig ikke er så vanskelig. Det eneste man må gjøre er å finne de riktige ordene og sette dem i riktig rekkefølge. Det er det som er vanskelig og skal være vanskelig med å skrive, å finne formen. Romanen er ikke et oppgjør eller bekjennelse for Linn Ullmann, men en undersøkelse som etterfølges av et spørsmålstegn. Det er ikke noe punktum, ikke noe endelig svar. Det hører heller ikke hjemme i det terapeutiske rom. Det er en historie om som hun har tenkt på hele det voksne livet som tar utgangspunkt i noe hun opplevde da hun var 16 år i 1983, hvor hun traff en mann på 44 år og reiste til Paris for å treffe han fordi han skulle ta et bilde av henne. Han var kjekk og omsvermet, og så hadde de et forhold som både var ømt og forferdelig. Han var både spennende og brutal.
Det har blitt skrevet og snakket mye om denne romanen Jente, 1983. Mine forventninger var derfor høye, særlig etter å ha lest romanen De urolige. Jente, 1983 innfridde, jeg likte romanen veldig godt.
Sist sett
