Et halvt år i 2021 skriver forfatteren notater fra livet sitt, av nød, fordi han ikke får til noe annet. Han venter på nyheter om bilen, han venter på vaksine. Han jobber på småbruket, er stadig i kamp med bukken, går tur med hunden. Han snakker med broren sin om slektshistorie, han sender mail, og han leser.
Det er det siste, det at han skriver om møter med bøker og forfattere, som virkelig fanger meg, som gjør at jeg gleder meg til å lese videre. Og det gjorde at jeg lot boka handle om meg selv som leser, også. Det fikk meg til å huske den gangen jeg tok toget til Oslo bare for å kjøpe fem bind Manuel Scorza på dansk. Hvem har egentlig lånt Garabombo, tenker jeg på. Jeg lurer på hvor i bokhylla mi Segu står, og jeg lurer på hvordan det ville være å nylese noen av bøkene som nesten slo pusten av meg da jeg var ung (litt skuffende, vil jeg tro).
Og, ja, jeg likte boka, både i form og innhold, men mest av alt likte jeg at den satte i gang en litterær reise i meg.
Sist sett
