Jeg hadde ikke lyst til å lese ut boka. For da hadde jeg sagt et endelig farvel til Rut og Gorm. Den første boka om disse to, Det sjuende møte, var en fin leseopplevelse i si tid. Nå leste jeg den på nytt, før jeg gikk løs på Mitt menneske. Det er jeg glad for at jeg gjorde. For da fikk jeg med meg det som hadde vokst fram mellom dem mens de var unge. Dermed ble det også lettere å forstå kjærligheten mellom dem. Rut og Gorm er to mennesker som strever med livet sitt, men som får det til. Kanskje fordi de er sammen, de to. Så er de så skikkelige. De er så gode. Til tross for at de bryter idealer.
Noen ganger er det sånn med bøker. Man har ikke lyst å lese ferdig siste sida. For da har man sagt et siste farvel med hovedpersonen (e). Sånn ble det med Mitt menneske. Og sånn har det også vært med noen andre av Wassmos bøker. Kanskje det har noe med at hun klarer å skape levende mennesker. Jeg tror på henne.
Sist sett
