Litt skuffet over denne, av flere grunner.
Det virker som forfatteren prøver å skrive 2 bøker i én; ei om et fiktivt skip og dets (svært oppegående) mannskap, og ei der han ønsker å formidle fakta og relativt nøkterne opplysninger fra denne tidsperioden. Opplysninger som i seg selv for så vidt er interessante nok, men å tillegge de besetningen skurrer. Han kunne valgt en annen form? Kommet med sine betraktninger og opplysninger, men gitt de ut som sine egne kommentarer?
Jeg har selv en hel del år som sjømann (mye lengre enn Michelet), både kystfart og langfart, og har følgelig møtt mange skipskamerater og offiserer. Den jevne sjømann var som folk flest, ikke spesielt dyptpløyende. Å tillegge mannskapet så skriveføre evner, bevandra innen litteratur, historie og samfunns spørsmål, med så stor innsikt og viten krasjer skikkelig for meg.
At en kaptein på et linjeskip i 1940 skulle gå i reflekterte samtaler med en lettmatros er jeg også undrende til.
På 70-tallet da jeg var mannskap på en del linjeskip hadde nok det sterke hierarkiet på et skip blitt noe redusert, men noe slikt ville likevel vært ganske uvanlig i det minste.
Samlet gjør dette at troverdigheten i fortellingen taper seg for meg, jeg tar etter hvert det han skriver med "store klyper salt."
Så er jeg også skuffet over at Michelet tyr til så utstrakt bruk av plattheter (for ikke å si dumheter), som det naturligvis fantes også på et skip. Men å gjengi/benytte det i så stor utstrekning i en roman..?
Likevel, innimellom slår han til med gode, frodige fortellinger, og han fortjener anerkjennelse for å løfte sjømanns standen fram, samt temaet krigs seilerne så grundig opp.
Han har trolig hatt stor fornøyelse av å skrive om sjømannsmiljøet, navigasjon og dekksarbeid.
Jeg havner på en 3-er og blir neppe å lese resterende bind.
Sist sett
