I A Lot of People Are Saying – The New Conspiracism and the Assault on Democracy skiller Russell Muirhead og Nancy L. Rosenblum mellom "klassiske konspirasjonsteorier" og det de kaller "the new conspirascism", beskrevet som "conspiracy without the theory". Der hvor førstnevnte i det minste var forsøk på å forklare reelle hendelser og appellerte til angivelig "vitenskaplige" data og "rasjonelle" argumenter (ta f.eks. "9-11 Truth"-bevegelsens nitidige fokus på temperaturen til brennende flybensin og smeltepunktet til stål), utgir ikke nykonpirasjonismen seg for å forklare noe som helst (mesteparten av tiden er det ikke engang noe å forklare), bygger ikke på noe annet enn løse påstander ("the election was stolen!"), insinuasjoner og antydninger ("there's something there", "a lot of people are saying"), og gir avkall på alt som heter bevis og argumenter til fordel for endeløse gjentagelser samt "likes" og deling på sosiale medier. Det som begge har til felles, er en nærmest fullkommen immunitet mot korreksjon ettersom ethvert ubeleilig bevis med den største letthet kan omtolkes som del av konspirasjonen ("Det er akkurat det 'de' vil du skal tro!"), og om eksperter hevder det motsatte, kan man alltids beskylde dem for selv å være delaktige.

Strengt tatt krever nykonspirasjonismen ikke engang noen oppriktig tro på at de fantastiske beskyldningene er bokstavelig talt sanne, kun at man er villig til å godta dem som "sanne nok" ("it’s entirely plausible", "it wouldn’t surprise me"), hvilket synes å rime godt med den postfaktiske æraens logikk: "Det er muligens ikke bokstavelig talt sant at Hillary Clinton driver et organisert barneprostitusjonsnettverk fra kjelleren på en pizzeria i Washington D.C., men jeg akter å promotere saken uansett. Det er nøyaktig den typen ting hun ville vært troende til tross alt. Bare se på den saken med epostene! Jeg hater henne, så alt jeg kan bruke imot henne er godt nok for meg. Hvem bryr seg om det teknisk sett er 'sant' eller ikke?! Alle lyver hele tiden uansett, så jeg kan like gjerne godta de løgnene som favoriserer min egen side". Vi har også det som jeg har kalt "the Superman fallacy" fordi den nærmest er en perfekt invertering av en stråmann. Som vi alle vet, er en stråmann en uærlig fremstilling av meningsmotstanderes syn, spesialdesignet for å være selvinnlysende absurd eller i det minste latterlig enkel å tilbakevise [1]. Til sammenlikning er en Supermann en uærlig fremstilling av ditt eget syn, spesialdesignet for å være enkel å forsvare. Et eksempel på dette kan være å påstå, som om det var et påviselig faktum, at Obama fikk telefonen til Trump avlyttet for deretter, i det øyeblikk man blir bedt om å underbygge påstanden, å falle tilbake på "det er mulig", "det kunne ha skjedd" etc. Eller hvis du ønsker å få i pose og sekk, bruk insinuasjoner, antydninger og ledende spørsmål for å så en mistanke og fraskriv deg ethvert ansvar for å underbygge den ut fra formelen "Jeg stiller bare spørsmål".

Slik bl.a. Timothy Snyder og Peter Pomerantsev har påpekt, skiller de ny-autoritære populistene seg fra fortidens tyrannier ved at førstnevnte ikke prøver å få deg til å tro noe som helst, kun å så mest mulig tvil, kynisme, mistillit, mistenksomhet og paranoia for å få deg til å avvise enhver kritikk av populistene selv, samt alt snakk om "demokrati", "rettstaten" etc. som ledd i noen andres skulte agende eller lysskye plan. Nykonspirasjonismen har med andre ord overtatt ideologiens rolle. Hvis alle er skurker, kan du like gjerne støtte din egen skurk over det andre "lagets" skurk. Selv personer som utmerket godt vet at ingen av de ville påstandene har noen rot i virkeligheten ender ofte opp med å aktivt omfavne eller stilltiende akseptere dem, enten det nå skyldes kynisk opportunisme, stammelojalitet eller feighet.

Resultatet er delegitimering, først av den politiske opposisjonen. Delegitimering går dypere enn noen alminnelig uenighet om politikk: Opposisjonen tar ikke bare feil; De er aktivt kriminelle, forræderske, sågar fullkomment onde. Det er ikke rom for noen dialog, forhandlinger eller kompromiss med pedofile, mordere eller forrædere fast innstilt på å ødelegge alt du holder kjært i denne verden. Du bare gjør hva som enn må til for å stoppe dem, og hvis det innebærer bruk av skitne triks, juks, tilsidesetting av demokratiske spilleregler, så la gå. Ved siden av den politiske opposisjonen er det andre hovedmålet for delegitimering kunnskaps-produserende institusjoner, fra klimaforskere til FBI, og fra Anthony Fauci til den uavhengige pressen ("fake news!", "enemies of the people!"). Også her er den implisitte eller eksplisitte beskyldningen at disse institusjonene ikke bare er ufullkomne, men aktivt involvert et kriminelt komplott mot nasjonen og dens leder. En slik delegitimering av uavhengige institusjoner har åpenbart også potensial for å bli en selvoppfyllende profeti. De opprinnelige beskyldningene blir et påskudd for å underfinansiere institusjonen, fylle den med lojalister eller ignorere den fullstendig. Som resultat vil institusjonen virkelig begynne å fortone seg som stadig mer korrupt og dysfunksjonell, hvilket blir et ytterligere påskudd for å kvitte seg med den for godt.

Dette går langt utover politisk polarisering og over i det som forfatterne kaller "epistemisk polarisering": Folk er ikke bare splittet i synet på hva som faktisk er sant, men hva det i det hele tatt betyr å "vite" noe, og i ytterste konsekvens hvem som "eier virkeligheten". Nykonspirasjonismen, så godt som fullstendig basert på uetterrettelige påstander, minner en hel del om guddommelig åpenbaring i den forstand at den påberoper seg direkte innsikt i lag av virkeligheten som er skjult for alle andre, ikke kan etterprøves eller verifiseres på uavhengig basis og følgelig bare kan aksepteres som et trosdogme. Villighet til å bekjenne sin tro offentlig blir en test på stammetilhørighet og lojalitet. Til syvende og sist er denne situasjonen inkompatibel med demokratiet. Uten et felles sett med fakta å forholde oss til, eller i det hele tatt noen felles forståelse for hva som måtte til for å komme til en eventuell enighet, blir det umulig å ta informerte beslutninger, føre en rasjonell debatt eller i det hele tatt å være uenige i noen meningsfull forstand. Når det skjer, er det ingenting igjen å appellere til annet enn makt, tvang og vold.

[1] Hvis du f.eks. argumenterer for at påstand X er mulig, kan jeg anklage deg for å hevde at X er sannsynlig eller sågar definitivt sann. Hvis du argumenterer for at noen X er Y kan jeg anklage deg for å hevde at alle X er Y. Hvis du argumenterer for at X statistisk sett øker sannsynligheten for Y, kan jeg anklage deg for å hevde at X alltid fører til Y etc.

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Marit HåverstadKjetil Klakegg Bergheimleser42Monica CarlsenDaffy EnglundHeleneRuteressSigrid NygaardmgekntschjrldHarald KHildeE .LesevimsaTone Maria JonassenBenedikteRandiSynnøve H Hoelingar hHilde H  HelsethTheaTonje-Elisabeth Størkersenerlend kongsvollTorill Elisabeth RevheimHanne MidtsundLilleviRisRosOgKlagingRufsetufsaMarie ØstvoldIngunn SMartine GulbrandsenCtinaVersionMariannegretemorTone SundlandAnne Lise JohannessenKikkan HaugenNina M. Haugan FinnsonsveinBkGro-Anita Roen