"Alle som befant seg i leiligheten denne dagen, hadde sine egne komplekser, sine demoner og sin angst: Roger var såret, Anna-Lena lengtet hjem, Lennart fikk ikke av seg kaninhodet, Julia var sliten...Alle i leiligheten sloss med sine egne historier." Denne boken roper på å bli dramatisert. Som et kammerspill, en ABSURD komedie, med såre undertoner. Det er alltid en glede å lese Beckman, han har et ustoppelig galleri av mennesketyper som tar sin plass i lesehjertet mitt. Men den var litt slitsom å lese også. Handlingen går frem og tilbake i tid; selve gisseldramaet (vel, vet ikke helt om vi kan kalle det det..) og avhøret av de involverte etterpå. Og så er det frem og tilbake i de ulike karakterenes liv. Det blir litt mye, litt kaotisk. Og oppå det hele er det en overraskende slutt. Men fin, det er den! "For vi gjør så godt vi kan, vi også. Vi prøver å klare å bli voksne og elske hverandre og forstå hvordan pokker man plugger inn USB-ledninger. Vi gjør alt vi kan for å lære barna våre å svømme. Alt det vi har til felles, og likevel forblir de fleste av oss fremmede, vi vet aldri hva vi gjør hverandre, hvordan ditt liv påvirkes av mitt."
Sist sett
