Å jobbe som politietterforsker mens alle vet at hennes far satt inne for drap ...
Vil hun noen gang passe inn?
Hanna Duncker forlater Stockholm etter mange år for hun føler seg ikke helt hjemme der, og vender tilbake til Öland. Noe broren hennes ikke er begeistret for. Deres far var kjent for å ha mishandlet og myrdet en kvinne, og det virker som om Öland husker det ennå. Hanna er politietterforsker, og ønsker ikke å leve i farens skygge resten av livet, men hun forstår hvorfor folk er skeptiske, og at de har sine egne meninger, men hun vil også at folk skal forstå at hun ikke er som ham.
Til tross for både mostand og velkomst, prøver Hanna å være en anonym innbygger og fokusere på jobben sin. Det blir lettere sagt enn gjort, da det viser seg at hun må møte en tidligere venninne. De var sammensveiset i skoletiden, men har sklidd fra hverandre av ulike grunner. Grunnen til at Hanna må oppsøke hene, er for å fortelle henne at hennes femten år gamle sønn er funnet død. Det er begrenset hva hun kan fortelle under etterforskningen på grunn av taushetsplikt, og vil de akseptere hverandre igjen?
Noen gode temaer og hendelser, men veldig saktegående handling
Nattsangeren er en krimbok som består av mange spennende aspekter, men noe av det ødelegges av gjentakende tanker og følelser om Hannas far. Hanna er en person med samvittighet, og som vil vise hva hun er god for. Det er forståelig at hun ikke vil bli sammenlignet med sin far, men det blir noe gjentakende og slitsomt i lengden. Samtidig blir man kjent med venninnens sønn, og hva han gjorde det siste døgnet han levde. Syntes han var mer spennende å lese om, og hadde likt at hans perspektiv fikk større plass. Han var fascinerende å lese om.
Boka tar opp et aktuelt tema som egentlig ikke kan nevnes siden det er en del av plottet. Et tema som det ikke er blitt skrevet altfor mye om, og det er fint at det får litt mer oppmkersomhet.
I etterordet skriver Johanna Mo om en hendelse som har påvirket henne, og hun stiller disse spørsmålene i etterkant: Hva får et menneske til å drepe? Hvordan påvirker drapet menneskene rundt? Både dem rundt offeret og dem rundt gjerningsmannen. Det vises godt i Nattsangeren at hun har tenkt mye på disse spørsmålene, og prøver å speile dem i handlingen.
Jeg ville nok ha likt Nattsangeren bedre hvis den hadde mer tempo og enda mer handling. Sier ikke at jeg bare liker bøker med mye action der noe skjer på hver eneste side. Har hendt seg at jeg har likt saktegående bøker også, men dette ble kanskje vel sakte? Det føltes også som boka hadde mest fokkus på familiedrama istedet for drapssaken.
Fra min blogg: I Bokhylla
Sist sett
