«Universet - en uendelighet av stjerner og planeter. Ingen vet hvor stort eller gammelt det er», ifølge Fortelleren i Brødrene Dal.
Og nå har det kommet en ny og bemerkelsesverdig sterk stjerne på himmelen – om den da er en stjerne, Morgenstjernen.
Karl Ove Knausgård er som vanlig en mester i å beskrive det helt hverdagslige, og gjerne få frem den litt ubehagelige stemningen mellom personer. Og fra det veldig jordiske, løfter han seg til det overnaturlige og metafysiske – noe man også kjenner til fra En tid for alt. Sprangene er store.
Litt underveis griper jeg meg i å lure på om det gikk litt for fort for forfatter og forlag – eller om det heller var noe som glapp for meg:
• Filosofen Hvitgensten (s. 277) – riktig diktet eller feil stavet?
• Litt rart å ringe 911 etter ambulanse (s. 472) – selv om du trolig kommer frem?
• Hvorfor rygger Arne morens bil ut, når hun har rygget inn (s. 523/525)?
• Hvorfor sier Turid Lindland at hun heter Torill Lindland når hun ringer nødnummeret (s. 569)?
Jeg bare spør ...
Boken simpelthen roper etter oppfølger(e), med så mange løse tråder at en kan frykte det skal rakne. For hvordan gikk det med Liam etter fallet? Hva skjedde de 13 dagene Jostein var i koma? Finner Vibeke ut hvem som ligger i kjellerboden – og har Åse våknet? Og har de døde vågnet? Følg med i neste episode av – Morgenstjernen.