Meg. Elton John.
Jeg skal prøve å ikke skrive et helt essay om Elton John, men lett blir det ikke.
Jeg var 9 år i 1973, og frem til da hadde mamma og pappa barre noen kassetter av Platters, James Last og mer i den duren, men så kom min 5 år eldre storebror hjem med Simon & Garfunkel og Elton John...Sistnevnte ga meg bakoversveis med sin Don't shoot me......... Her kom både dur og moll inn i stua. Kunne selvsagt ikke et ord engelsk, men det var noe med lydbildet. Ikke bare pianoet og vokalen; nei, det var hele greia med perkusjon og gitarer som åpna et nytt univers for meg. Og når jeg fikk se bilder av denne fyren med dette fjaset; ja, nei, det var ei anna verden enn Norge 1973.
Jeg hørte mye, forstod lite med mine dårlige engelskunnskaper, og når jeg fikk lært meg litt engelsk, forsto ofte nesten like lite. Bernie leika seg med metaforer og bilder utenfor min fatteevne, men det ga åpninger for mye. Jeg gikk lei når Nikita kom, og fant ut at han har laga utrolig mye dårlig også.
For litt siden da jeg filmen Rocketman, ble jeg på nytt fascinert av mannen, selv om jeg også har fulgt og sett opp til ham etter han ble edru. I denne nådeløse filmen er han stort sett rusa, men i boka tar han frem det han har gjort etterpå. Han har vært edru i nesten en mannsalder nå, og har fått til veldig mye for særlig aidsrammede familier og barn, på flere kontinent.
Den vanskelige oppveksten, med far og mor, som ikke burde vært far og mor. Hans interresse for plater og musikk, og hvordan et forhold til fotballklubben Watford har gitt ham gode opplevelser og hvordan klubben virket som ett anker i livet, med folk som sa fra på en annen måte enn hva den kyniske musikkbransjen gjorde.
Ei knallgod bok om pop, rock, kjendiser, dop, homokamp og omkamp med folk i nære relasjoner.
Hørte den som lydbok, og kosa meg hele veien gjennom.
Anbefales uansett om du liker musikken eller ikke. Her beskrives et liv fra et popstjerneperspektiv - på godt og mye ondt.
Sist sett
