Jeg klarer ikke å følge Karin Fossums måte å skrive på lenger, det blir for utflytende, for lite konkret for meg og når det i tillegg er uten kapitler og lite tydelige overganger så faller jeg dessverre av lasset. I tillegg har den noe av den samme tematikken som Arne Svingens "Min sønn" (som jeg ga en femmer), men den er helt annerledes skrevet. Så beklager, Karin Fossum, men denne la jeg fra meg etter 50 sider.
Sist sett
