Da jeg leste «Rødsonen» slo det meg at Skarphedin Olsen virket sliten, mer sliten enn da vi sist hørte om han i «Alle Orkaners mor». Jeg liker godt hvordan denne og «Budbringeren» fyller rommet i mellom de to førstnevnte og viser hvorfor. Nå håper jeg «Den tredje engelen» fortsetter med dette.
For seg selv syns jeg «Pergamentet» var frisk på tross av at jeg som lytter følte jeg lå foran etterforskerne ved flere anledninger. Ikke fordi jeg er voldsomt smart, men fordi historiens komposisjon gjør at flere karakterer må oppdage det samme, på forskjellig tidspunkt.
Sist sett
