DU
Sigurd er førsteårsstudent i Trondheim. Han er vokst opp i ei pinsemenighet, men den kristendommen som før var alt for ham, er blitt klam og kvelende. Han vil bli fri, men hvordan river man seg løs fra noe som er altomsluttende? (bokens baksidetekst)

Håvard J. Nilsen som ga ut diktboken Litt som den sangen i 2018, har akkurat kommet ut med sin første roman. Jeg er en inhabil venn som har ventet i måneder på denne boken. Nå er den lest, og den ryker fortsatt.

Håvard Nilsen er det jeg vil kalle en ordsmed av rang, og det merkes i språket at man har med en vaskekte poet å gjøre. Det er bokens store skatt, språket. Et språk som gir boken et drag av mystikk, leseren fornemmer at det skjuler noe under det umiddelbare. Et dyp som en ikke vet helt hva er, bare at det er der. Slik er det i alle fall for meg. Språket gjør at det ikke blir kjedelig, selv tilsynelatende trivialiteter blir spennende. Så jeg vil beskrive boken som mystisk og spennende. Å lese boken er som å være på en reise der man ikke helt vet hva man får, og når man har lest kjenner man at man fikk noe annet enn forventet. Noe uventet, noe større. Man vet ikke hvordan det vil gå med Sigurd før helt til slutt, og helt til slutt vet man allikevel ikke helt hvordan det har gått.

Språket i romanen er usynlige tråder som tvinner sjelen min, setter hele den i spenn for så å løse opp igjen. Det er ubehagelig, men jeg merker at jeg er eksistensielt utvidet, og har plass til mer Gud og mennesker, og mer plass til meg selv.

Håvard Nilsen kan skrive om hva som helst og gjøre det interessant, for hvert ord står i en fortryllet sammenheng.

Boken er hovedpersonens livs- og troshistorie, kall det eksistensielle krise om du vil. Allikevel, den som forventer en kristen bok vil bli sjokkert. For det er ikke søndagsskoleversjonen av livet som blir presentert. Det som rapporteres ville blitt sensurert i en kristen bok. Dette er en kjettersk bok.

Jeg ble rørt til tårer flere ganger i boken. Kan vel ikke huske sist. Da jeg skulle lese høyt for kona klarte jeg nesten ikke lese, det ble så følelsesladet.

Litteratur er til både for gjenkjennelse og for fremmede livserfaringer. Begge deler er berikende, for den som tør å kaste seg uti en bok som DU. Litteraturen drar oss ut i det ukjente. Litteraturen gir oss mulighet til å låne andres livserfaringer. Den gjør oss kompetente til å forstå mer av hvordan verden arter seg for andre enn oss selv. Det en aldri har kjent på egen kropp. Det er er dette ukjente som utvider oss.

From som jeg er må jeg innrømme at tidvis oppleves DU som å lese forbudt litteratur, med beskrivelser jeg ikke ville brukt selv. Samtidig kjente jeg etter at den var ferdiglest at prosjektet funker, både «forbudte» tema og banningen. Jeg får lyst til å lese den om igjen, med en gang.

Glem Per Peterson, her er Håvard Nilsen.

Bli velsignet, bli provosert, bli beriket.

En ting jeg savnet, jeg skulle gjerne blitt mer kjent med mora til Sigurd. Hun er så anonym, men det er kanskje en mening med det.

Mer vil jeg ikke røpe. Løp og kjøp

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Erlend Rødal VikhagenJulie StensethRoger MartinsenIngeborgSimen "Boktimmy" IngemundsenBerit B LieMonica  SkybakmoenLabbelineThina NordtveitTorill Elisabeth RevheimK. H.AtmanCecilieLibraritas vVersionMarianneIngeborg GSolkntschjrldellinoronilleMonica CarlsenEivind  VaksvikSigrid NygaardTone SundlandAnjaHarald KReadninggirl20LailaKaren RamsvikHeidi Nicoline ErtnæsKikkan HaugenHeidi LcamillafornixNabodamaDemeterAjiniakraKaroline in WonderEster SPirelliErik