Når kunstnere blir store nok, begynner forlaget/plateselskapet osv. å lete i fortiden deres etter gammelt stoff som få la merke til da det kom ut første gang. Eller i musikkbransjen; demoer og lignende.
Dag Solstad er Norges fremste nålevende forfatter, og begynte sitt skriveliv i avisa Tiden i Arendal i 1962. Han var 21 år gammel. Denne boka er en samling av petitene han skreiv i denne perioden. De ble utgitt i bokform i 1983
Hvis du ser for deg Arendal anno 1962 som en søvnig norsk by i et stivnet etterkrigs-Norge, så er det akkurat det bildet Solstad tegner i disse petitene. De er tidsbilder fra en verden før 60-tallets kulturomveltninger. Jeg tok meg mange ganger i å tenke at mange av tekstene kunne vært skrevet hundre år tidligere, med tanke på hvordan bylivet skisseres. Det er noen biler her og der, men Arendal virker som en egen planet ut fra Solstads tekster.
Disse tekstene hadde aldri blitt utgitt dersom ikke Solstad etter 1962 hadde blitt den han ble. Tekstene er ikke dårlige, de er helt midt på treet som petiter. Som alle tekster er også disse et portrett av skribenten. Solstad gjemmer seg bak et "vi", som han skriver i ett sett, og er selvopptatt litt mer enn hva tjener tekstene. 21 år gamle Solstad virker sjenert og litt folkesky, for i disse tekstene er det knapt noen menneskelig interaksjon. (Jeg håper han var mer utadvendt i reportasjene han skrev.)
Jeg har selv vært 21 år gammel journalist i avis, og kan kjenne igjen den lett nervøse tonen, ønsket om å virke mer verdensvant og smart enn man er som 21-åring. Men det er nå engang sånn at 21 år gamle menn har en begrenset palett og ikke så mye levd liv bak seg, selv han som senere skulle bli en bejublet forfatter. Og å fylle en spalte med kvikkheter hver dag i byen Arendal i året 1962, tror jeg selv Johan Borgen eller andre petit-mestere skulle slitt med.
Sist sett
