Jeg lånte «Klæbu seminar et intellektuelt arnested på bygda, 1836 – 1892» fordi jeg skulle sjekke en enkelt opplysning – og endte med å lese hele boken. Lærerhistorie interesserte ikke meg, trodde jeg.

Men du verden så feil jeg tok. Bokens utgangspunkt er overgangen mellom omgangsskolen, da ufaglærte lærere gikk fra gård til gård og holdt skole i noen uker, og den faste skolen. Med fast skole for allmuens barn økte behovet for utdannete lærer dramatisk. Asker hadde allerede fått sitt seminar (datidens ord for lærerskole), men hvor i landet skulle andre seminarer plasseres. Det måtte i hvert fall ikke være i byene, der fantes altfor mange fristelser som kunne distrahere de unge mennene (seminaret var kun for menn, må vite, kvinner ble ansett å ikke ha den nødvendige mentale og legemlige kapasiteten for slik lærdom). Det ble en årelang kamp mellom lokale krefter og sentrale myndigheter, både om plassering og statlige økonomiske bevilgninger. Departementet ønsket å prioritere Asker, like utenfor hovedstaden (en fortsatt toppaktuell problemstilling). Den håndskrevne korrespondansen mellom bygdas menn og departementet går over år.

Klæbu fikk til slutt sitt seminar, ikke minst takket være den dyktige og engasjerte presten, Hans Jørgen Darre. Og det blir virkelig et intellektuelt arnested, med engasjerte og dyktige lærere, hardtarbeidende elever og et åpent debattmiljø.

Boken gir interessante tidsbilder fra denne viktige epoken i Norges historie. Vi får innblikk i aktuelle fagområder, byggeskikk, mat, kvinnesyn og ikke minst kristendommens dominerende rolle. Stillingen som seminarbestyrer og sogneprest ble i mange år innehatt av én og samme person. Man kom ikke inn på seminaret uten å være konfirmert, og for grundtvigianere (en retning som sto sterkt i Klæbu) var det svært vanskelig å få jobb. Vi hører om en seminarist som får lærerjobb i Kvikne. Han mistrives og søker stadig andre poster, men blir avvist hver gang til tross for den store lærermangelen. Det hadde blitt kjent at han var grundtvigianer; rene yrkesforbudet altså. I boken fortelles historien om opprinnelsen til Ibsens Peer Gynt, her var også en Klæbu- seminarist inne i bildet.

Høyere utdannelse var lukket for kvinner. Først i 1878 får jenter adgang til middelskolen (realskolen i min ungdom) og i 1882 anledning til å ta eksamen artium (videregående skole). Det juridiske, medisinske og teologiske studium åpnes for kvinner i 1883. For omkring hundre og femti år siden!

Og opplysningen jeg skulle sjekke? Blant klæbuseminaristene fantes en mann som var blant de aller første søkerne til diakonisseanstalten i Kristiania, den første sykepleierutdannelsen, og etter all sannsynlighet den første mannen. Diakonisseanstalten ble etablert i 1868 og ledet av prestedatteren Cathinka Guldberg. Men kjønnsrollene var sementerte, og Knut fra Møre fikk ikke sin drøm oppfylt; det skulle gå mange år før menn kunne bli diakoner og sykepleiere.
Det er i det hele tatt interessant å se hvor mange likhetspunkter det er mellom lærerutdannelsen og sykepleierutdannelsen i den første tiden. Hvor mange felles tradisjoner disse to yrkesgruppene har.

Dette var en fin overraskelse og en bok jeg kan anbefale – ikke bare for «spesielt interesserte».

Godt sagt! (2) Varsle Svar

Annonsér hos bokelskere.no


Sist sett

Tore OlsenBjørn  BakkenBoktimmyRandiAtuhamreAstrid PedersenGroMariannePär J ThorssonEli HagelundTrygve JakobsenAnne Berit GrønbechRandi FramnesMari Nordø LommelunÅsmund ÅdnøyRisRosOgKlagingJan-Olav SelforsHeidi BReadninggirl20Karin BergTone SundlandHarald KMonica CarlsenHildaEirik RøkkumEmil Christiansentove NessAnjaKirsti Vettran NederhoelTanteMamieThina NordtveitIngunn SDolly DuckRandiTine SundalEmilieskMonica  SkybakmoenBritt ÅseCatrine Olsen ArnesenCtina