«Denne dekkoperasjonen er kanskje likevel en forsonende side av saken, hvor tok hun motet og kreftene fram, hun som hadde autoritetsskrekk og sjelden eller aldri var å se på foreldremøter? Hun som alltid ville gjøre seg usynlig? Hvordan falt beslutningen, og hva kostet kalaset, som fattern antakelig måtte finansiere – min mor var husmor og han var en mann på forskjellige buldozere og gravemaskiner på stadig nye felter innover Groruddalen?»
Sitatet er fra På randen av Vigeland av Roy Jacobsen, en bok utgitt i 2019 på 60 sider inkl. bilder. Forlaget Cappelen Damm kaller det en gavebok og presenterer den slik:
«Roy Jacobsens bejublede fortelling om sin barndoms mange besøk i Vigelandsparken og morens mystiske tannlegetimer - nå som egen bok med fotografier. Denne personlige teksten er et must for alle Jacobsen-lesere.»
Boken viser at det er mye fint som kan romme seg mellom to permer uansett antall sider og hvilken genre teksten kan knyttes til. I boken er det utsnitt fra flere sterke historier som kunne vært grunnlag for en roman. Jeg kan anbefale På randen av Vigeland, også til de som ikke er Jacobsen-lesere.
En smakebit fra slutten. Etter å ha skrevet om at turistene flokker seg rundt Sinnataggen, skriver Roy Jacobsen avslutningsvis om Melankolien som finnes på bokomslaget:
«Men så kan man snu seg og se det turistene ikke ser, den lille jentungen som er Sinnataggens kalkulerte opposisjon, hun heter Melankolien, og registrere at hun ikke berøres, på noen legemsdeler, at hun ikke har blankpolerte flater og er synlig og demonstrativ eller på noe vis forsøker å ta seg ut, men at hun allerede i en alder av kun tre eller fire har lagt seg til en beskjeden attityde, at hun står der og håper at ingen skal se henne, og at hun lykkes med det.»
Sist sett
