«Litteraturen skiller seg fra livet ved det at livet er uformelig fullt av detaljer og bare unntaksvis henleder vår oppmerksomhet på dem, mens litteraturen lærer oss å legge merke til ting – for eksempel legge merke til hvordan min mor ofte tørker av leppene rett for hun gir meg en nuss; den borende lyden av en Londondrosje når dieselmotoren går på tomgang; hvordan gamle lærjakker har hvite striper som fettmarmoreringen i et kjøttstykke; hvordan nysnø «knirker» under føttene; hvordan spedbarnsarmer er så lubne at det ser ut som om de er surret med hyssing (de andre er mine, men det siste eksemplet er hentet fra Tolstoj).
Denne læringen går begge veier. Litteraturen gjør oss til bedre iakttagere av livet; vi fortsetter med å øve oss på selve livet; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av detaljer i litteraturen; noe som i sin tur gjør oss til bedre lesere av livet. Og så videre og så videre. Du trenger bare å ha undervist i litteratur for å innse at de fleste unge lesere er dårlige iakttagere. Selv vet jeg ut fra mine egne gamle bøker, som jeg skriblet uhemmet i da jeg var student for tjue år siden, at jeg stadig vekk anerkjennende streket under detaljer og bilder og metaforer som nå slår meg som middelmådige, mens jeg glatt overså ting jeg nå synes er vidunderlige. Vi vokser som lesere, og tjueåringer er relativt jomfruelige. De har ennå ikke lest nok litteratur til å ha lært av den hvordan den bør leses.»
Sitatet over er fra kapitlet Detaljer i Slik virker litteraturen av James Wood i første gang utgitt i 2008. Den reviderte utgaven ble gitt ut i 2018, og den norske utgaven jeg har kjøpt og lest ble utgitt i 2019.Jeg er i gang med å lese boken for andre gang. Ikke uten grunn. Første gang ble det for hastig, harelabb-lesing. Ikke tok jeg meg tid til å slå opp ord som er ukjente for meg som ikke har utdannelse innenfor litteratur.
Sist sett
