Da var 718 sider tilbakelagt, og det er klart for en liten anmeldelse av: 64 - Hideo Yokoyama.
Først må jeg innrømme at jeg kjøpte denne boken fordi boka så bra ut på omslaget! I tillegg hadde boken svært mange lovord fra ulike medier på utsiden som appellerte til meg. I ettertid føler meg meg litt lurt, og ordtaket «man skal ikke dømme boken etter omslaget» anser jeg som passende. Jeg burde ha lært nå.⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Innholdsmessig var denne boken treig. Jeg måtte lese meg frem til side 530 før noen form for spenning gjorde seg gjeldene. De siste 200 sidene var derimot spennende nok, og bar preg av thriller (slik omslaget lover). Ellers vil jeg si at sjangermessig føles dette som en form for politisk roman som skildrer innsiden av en japansk politistasjon, og hvordan politi og medier møter utfordringer med å samarbeide.
⠀⠀ ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Persongalleriet er STORT, men heldigvis er det et kart bakerst i boken som hjelper til å holde styring på de fleste. Likevel sliter jeg veldig med å ha forståelse, sympati eller generelt føle med personene i boken. De er preget av en japansk relasjonskultur som er VELDIG annerledes fra den norske. Jeg irriterte meg derfor ofte over handligsmønstrene til karakterene!
⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
På forhånd hadde jeg lest ganske splittede anmeldelser. Jeg må dessverre føye meg til rekken av de som ikke var like begeistret. ⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀⠀
Terningkast: 3
Sist sett
