Ordet "javel" gir god mening i denne teksten, bortsett fra det siste tilfellet.
Endelsen "-vel" i denne måten å bruke ordet på er en konstantering/stadfestelse eller oppsummering. "vel" har norrønt opphav og sannsynligvis beslektet med ordet "vilje".
Så du kan kalle det en slags bekreftende måte å si ja på.
Og det er fortsatt slik det brukes, selv om man kanskje er mer vant til å høre det med lang e, "javeeel..." som svar på mas fra en eller annen.
Sist sett
