Bokelskere.no

Lest ferdig – mulig spoiler

En fin felleslesing av en meget god bok. Tusen takk til alle! Ser frem til flere innlegg.

«Resten av dagen» rommer mange aspekter. Jeg vil ta tak i mennesket Stevens – en pliktoppfyllende, grensende til det selvutslettende, butler eller en mann som har tatt et livsvalg og bevisst holder fast ved det? For oss i dag kan et liv som Stevens' virke uendelig trist, med fokus på hva han har mistet (kjærligheten til en kvinne, forholdet til faren [moren er aldri nevnt], mulighetene fri utfoldelse). Men er det nødvendigvis sånn? Stevens selv ytrer aldri beklagelser over sitt liv. I den grad han gjør det, er det fordi han ikke tjener sin overordnete godt nok. Når historien slutter, skal Stevens øve seg på «spøkefulle bemerkninger», som hans nye, amerikanske herre setter pris på.

«Når det kommer til stykket, er det kanskje ikke så dumt – især ikke hvis spøk kan oppfattes som nøkkelen til menneskelig varme.» (s. 216, Bokklubben 1996)

Strindin, du skriver:
«Det sørgelige og vemodige i historien, som gjør at en leser også blir glad i butler Stevens, er hvor hjelpeløs han er som mann i eget liv.»

Det er mulig du har rett, at Stevens er en hjelpeløs mann i sitt eget liv. Eller har han valgt, eller kanskje snarere akseptert, at dette livet er hans livsvei? At han innenfor disse (etter vår tids syn) snevre rammene finner oppriktig tilfredsstillelse og glede. Jamfør det minnet som får stå som avslutning på boken: «den følelsen av triumf som gjorde meg så oppløftet den kvelden».

Ishiguro gir selvfølgelig ingen svar.

Under lesingen kom jeg i tanker om Siegfried Lenz’ «Tysktime». Bokens hovedperson Siegfried er satt til et straffearbeid, å skrive en stil med tittelen «Pliktens gleder». Boken berører altså noe av den samme tematikken som «Resten av dagen». Vi har hatt diskusjoner om «Tysktime» blant annet i denne tråden og i denne tråden.

Også jeg synes historien er vemodig. Jeg ble glad i Stevnes, og ikke minst Miss Kenton, og ønsket inderlig at livet skulle ta en annen vending for disse to (selv om det hele veien lå under at det ikke kom til å skje). Kanskje er Miss Kenton den mest skadelidende, mens Stevens med ukuelig optimisme går løs på "resten av dagen"?

PS: Nå fikk jeg veldig lyst til å lese Tysktime!

Forstår godt hva du mener Lillevi. Jeg var også innom disse tankene underveis.

Ser at Kaja Schjerven Mollerin i Klassekampen bokmagasin 16.03 skriver noe som kan være relevant også i vår sammenheng, om Vivian Gornicks roman Heftige bånd: «Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Mollerin mener at det å forandre seg ikke nødvendigvis innebærer å bli en annen, slik jeg leser henne i passasjen før sitatet. Det tenker jeg også er selvsagt, at man gjennom livet kan forandre seg uten at en automatisk «mister seg selv». Men hva er årsaken når Stevens forandrer seg, forsøker endre seg fra pertentlig britisk til gøyal amerikansk f.eks? Sitatet fra Mollerins tekst fikk meg til å tenke på, hvem er Stevens?

Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv. Så fort han skal være noen i seg selv, kommer han med halvsannheter eller blir svært stressa/utilpass og vet ikke hvordan han skal takle situasjonen. Tenker på ved de anledningene på kjøreturen og når Ms Kenton forsøker å få frem en personlig side ved han. Han gjør, som legen han treffer på får frem, ikke en gang sine egne feil. Han endrer holdning først når hans overordnede gjør det, hvilket jo betyr at han egentlig ikke viser andre, verken privat eller i arbeid, at han har en holdning i det hele tatt. Her skiller han seg fra Ms Kenton og jeg leser historien slik at hun har fått et mer helt og kanskje sant liv, fordi om hennes også begrenses av omstendighetene.

Til slutt: kom på da vi drodla litt rundt Peer Gynt, dette er vel også et spørsmål om «kjernen», hvor er den hos en mann som Stevens? Noen mennesker har en så sterk kjerne at selv de mest harde omstendigheter ikke kan utviske den, Mandelas fangenskap er kanskje et eksempel. Stevens er han helt i den andre enden av skalaen? Eller velger han av fri vilje å perfeksjonere «butler-selvet» så til det fulle at det ikke kan være plass til et privat rom overhode? Og at dette viser en ukuelig egenvilje til å forfølge et personlig mål?

Spennende bok dette, for det følger ikke med fasit :)!

Tusen takk for et interessant og grundig svar, Cathrine! (Så hyggelig, om enn litt uvant, med «nytt» navn).

Jeg vet ikke om vi egentlig er uenige eller bare nærmer oss problemstillingen fra ulike innfallsvinkler.

«Dessverre virker det som han nesten ikke på noe tidspunkt er en egen person, men kun en refleksjon av andres liv.»

Jeg er for tiden opptatt av diakonisser, og sånn sett kom boken og diskusjonen på et gunstig tidspunkt for meg. Stevens omtaler sitt yrke som et kall, som diakonissene. Å ha et kall (et kall er ikke nødvendigvis religiøst) er en livsform eller en livsgjerning. Arbeid og liv går opp i ett. Diakonissene underkastet seg et løfte om lydighet og forsakelse, forpliktet seg til et liv i Herrens tjeneste.

Jeg oppfatter at Stevens i prinsippet gjør det samme, han er butler, det er hans identitet. Arbeidet former hans identitet og personlighet i den grad at det ikke er noe skille mellom personen Stevens og butleren Stevens. Men likevel er vi alle enkeltindivider, og kan, og vil, utøve kallet på ulike måter, innenfor de ytre rammene som er lagt. Jeg oppfatter at Stevens til de grader er lojal mot sin herre, og dermed utfører sin butlergjerning til punkt og prikke.

Et sidesprang for å belyse hva jeg mener: Politiinspektør Javerts (Les Misérables) kall var å fange den rømte straffangen Jean Valjean. Da Valjean redder livet hans, kommer politiinspektøren i et uløselig dilemma; det blir umulig for han å arrestere mannen han skylder sitt liv. Javerts kall / hele hans livsgjerning faller bort, og selvmordet er den enste utveien.

«Men å leve sitt liv handler kanskje heller om å bli den man er, den man var ment å bli ut i fra sine forutsetninger og muligheter, i arbeid som i kjærlighet.»

Jeg synes uttrykket «den man var ment til å bli» er problematisk. Hvem er man egentlig, finnes det en predefinert "kjerne", og hvordan blir man den man er – dette er blant store, eksistensielle spørsmålene.

Nå skal jeg se om jeg finner filmen og også finlese Klassekampens bokmagasin.

«Tysktime» kan jeg trygt anbefale!