Bokelskere.no

En virkelig god bok som jeg anbefaler alle å lese. Sitter igjen med spørsmålet: Kunne krigen i Norge vært unngått dersom regjeringen hadde vist mer handlekraft og ikke vært så grenseløst naive og egenrådige? Kunne krigen blitt slått tilbake dersom det hadde blitt reagert på meldingene som kom forut for den 9 april? Det var ikke et massivt angrep på Norge, og det kom klare meldinger forut for den 9 april om at tyske skip var på vei nordover. Kunne det militære klart å slått tilbake dersom det hadde blitt mobilisert og alle menn hadde vært på post da angrepet startet? En virkelig god historisk bok som setter søkelyset på regjering Nygårdsvold, og alle de feil som ble begått tiden forut, og også etter 9 april. Landssvikoppgjøret og spørsmålet om riksrett for regjeringen viser at det virkelig er forskjell på kong Salomon og Jørgen hattemaker... og at det virkelig er bukken som passer havresekken når det gjelder spørsmålet om politikerne som de øverste ansvarlige bør stå til ansvar for de feil de har gjort....

Kritikken av regjeringen Nygaardsvold er preget av etterpåklokskap og sterke overdrivelser. Det var få som kunne tenke seg et tysk strategisk overfall. Ikke engang vestmaktenes etterretning ante noe på forhånd. Jeg er enig i at det burde ha vært reist riksrett på grunnlag av undersøkelseskommisjonens (UK45) innstilling. Nygaardsvold ønsket det, men fikk det ikke. Særlig mobiliseringsspørsmålet fikk en lemfeldig behandling av UK45. Ni av ti regjerings-medlemmer forklarte for kommisjonen at det ble vedtatt mobilisering av all tilgjengelig krigsmakt så raskt som mulig. At det da ble delvis og stille mobilisering har vært et mysterium som UK45 ikke satte alt for mye inn på å finne ut av. De kom til at regjeringen hadde vedtatt det uten å vite hva de gjorde. Det finnes mer nærliggende forklaringer.
Den stadig gjentatt nedvurderingen av Halvdan Koht kunne det sies mye om. Her skal jeg nøye meg med å vise til det totalt misforståtte kapitlet "Klokka 15:"Ikke skyt mot britene! Skyt mot britene!" (s 71 ff). Her påstår Sivertsen at Koht i 1957 har endret mening om hva han svarte den 8. april da admiral Diesen spurte om de skulle skyte på britene. Hadde Sivertsen lest "Frå skanse til skanse" (1947) hadde han oppdaget at Diesen ringte Koht to ganger denne dagen. Først tidlig på morgenen, like etter meldingen om den britiske mineutleggingen i bl.a. Vestfjorden. Diesen fryktet at britene ville fortsette inn til Narvik og angripe tyske malmbåter. Det var klart at det ville være nøytralitetsbrudd å tillate det Derfor var de to enige om at det kunne skytes mot britene uten at det utløste krig. Men utpå ettermiddagen kom meldingen fra London om at en tysk eskadre var observert langt nord med kurs for Narvik. Da var det oppstått en ny situasjon hvor det var grunn til å frykte et tysk angrep. I den situasjon mente Diesen det ville være feil med en stående ordre om å skyte mot britiske skip som eventuelt kom til unnsetning. Og det var Koht enig i. Også i etterpåklokskapen lys må dette ha vært rimelige vurderinger - gitt de forutsetningene som forelå.

Selvfølgelig er det lett å være etterpåklok når man går igjennom dokumenter og opplysninger som burde vært tatt alvorlig i etterpåkloksakens lys - synes likevel boka setter fokus på mye vi ikke lærte om på skolen om at "krigen kom plutselig og uventet" - den kunnskapen bør være foreldet nå....