Det er allerede 20 år siden "Ute av verden" kom i salg. Jeg leste den først nå.
Det er en underlig fortelling. Første del av romanen handler om en ung lærervikar i en liten bygd i Nord-Norge, og hans forelskelse til en 13 år gammel jente. Når han så rømmer fra det som har skjedd, får vi del 2 som handler om hovedpersonens foreldre. Også denne delen er ok å lese, selv om en kanskje leter litt etter poenget. Så kommer del 3, som er et sammensurium av fortid og nåtid, iblandet små essay om litterære epoker og forfattere, ispedd nær sagt leksikonartikler om tilfeldige ting.
Som ny leser av Knausgård er det ikke helt uventet det jeg ser, men jeg må stadig lese andres bokanmeldelser av boka for å se om jeg har skjønt riktig og om det bare er jeg som opplever teksten slik. Jeg opplever del 3 som utrolig springende, men når alt kommer til alt ser jeg for meg at det gjenspeiler kaoset i hodet til hovedpersonen Henrik Vankel etter å ha forlatt et barn som han har hatt sex med. Følelsen av skam over det som skjedde, at verden må bygges opp fra scratch, at han må finne ut hva han skal gjøre videre.
I siste kapittel kommer Miriam til Kristiansand, der Henrik nå bor. Han bruker mye tid på å tenke på hvordan møtet skal skje. Vil hun avsløre ham? Det siste boken viser er hvordan Miriam roper Henriks navn og løper mot ham og hvordan han tar imot henne.
I min lesning av boka har jeg noen ganger kjent meg kvalm, jeg har følt på det uetiske i romanen, og på ingen måte syntes det har vært en enkel bok å lese. Til tross for dette tror jeg nok at jeg kommer til å lese mer av Knausgård, for han er en stor ordkunstner, og denne boka passer godt inn i en postmoderne virkelighet der ingenting er fullstendig opplest og vedtatt som sannhet og godkjent av alle.
Sist sett
