Jeg likte denne faktisk enda bedre enn første bok i serien ("Den lange, hvite skyens land"). For all del, den er ganske forutsigbar, og det som trekker ned er at enkelte av karakterene er temmelig endimensjonale og fremstilt som bare onde, men likevel fungerer det. Kanskje det er fordi det litt gammeldagse språket i boka fremhever tiden hvor handlingen foregår, dvs. slutten av 1800-tallet, eller fordi jeg synes språket er bedre enn type "strandlitteratur". Muligens er det også fordi skildringene er gode og fordi alt er plassert i en historisk setting som gjør det interessant. Jeg synes i alle fall at denne type bok lettere kommer unna stereotyper, sånn som snille horemammaer som tar vare på horene sine og som dessuten gjør jobben sin med glede, enn andre type bøker som også fremstår som klisjé. Det blir som når man liker å se en westernfilm, man godtar eller til og med vil at den skal inneholde stereotyper, både når det gjelder innhold og karakterer.
De første par kapitlene er litt kjedelige, jeg leste denne boken umiddelbart etter den første og det kan jeg anbefale ellers tar det nok tid å komme inn i historien. Men, etter hvert blir den veldig spennende og boken fyller alle mine ønsker for et historisk familiedrama. I anmeldelsen av første bok skrev jeg at jeg gjerne skulle lært mer om maorikulturen på New Zealand, og selv om det ikke er mye i denne heller (fordi den er skrevet sett fra innbyggernes sin side), så er det mer i denne enn i den første.
Sist sett
