«Ut dette kalenderåret, forteller de ham, etter det er det over. Og det er så fortvilt, noe med penger eller nedskjæringer, de har ikke mulighet til å beholde ham lenger. Det er det han får vite. At denne gangen er det ingenting de kan gjøre. Faren min forsøker å minne seg selv på at han ikke er lett å skake, at han har sparket det fremfor seg lenge, men det hjelper ikke, enda han aldri har vært i tvil om at det ville skje, blir han forbauset da han får beskjed. Enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Når det forventede kommer, kommer det overraskende. Og det nytter ikke å forklare, får ikke plass i noen fornuft, det finnes ikke herberge for ensomheten som oppstår. Tiden det tross alt tar å overlevere de erfaringene, all den kunnskapen samlet i hodet hans, som et oppslagsverk de nå bare klapper sammen. Han er en eske de trykker lokket over og stuer bort i et kott. Moren min sier at nå kan de i alle fall bare glemme å ringe.»
Romanen som sitatet over er hentet fra, Engelsk tåke av Frederik Svindland, ble utgitt i 2018, og stod i hylla for nye bøker på biblioteket. 90 sider, og en passe bok å lese når jeg ikke er i det helt store lesemodus.
Poetisk og lavmælt om livet og det hverdagslige. Jeg likte formen og tema selv om jeg ikke alltid følger forfatteren med hva han vil med enkelte setninger/avsnitt. Samtidig er det jeg synes er bra, det synes jeg er knallbra. Det som er hovedtema, foreldre som blir eldre og en far som ikke lenger får jobbe som lege på grunn av alder og ringvirkningene det har for familien fra sønnens ståsted. Og det er det som er, enkelte ting går det ikke an å forberede seg på. Forandringer i livet som en ikke kan styre selv kan oppleves som en flodbølge skylder over en selv om en vet at forandringen kommer.
Sist sett
