«Vi får aldri et fullstendig bilde av noe menneske. Jeg er ikke sikker på om jeg begriper det fullt den dag i dag.»
Et fullstendig bilde av kvinnen Lempi opplever jeg heller ikke at jeg får selv om det i debutromanen til den finske forfatteren Minna Rytisalo er tre fortellerstemmer som har kvinnen Lempi i fokus. Samtidig er det slike fortellinger jeg liker å lese. Det er som livet. Livet og menneskene vi møter har ingen fasit som en kan sette to streker under svaret på. Romanen Lempi ble utgitt i 2016 og på norsk i 2018 av Pax Forlag.
Ektefellen Viljami er stormforelsket i Lempi:
«Jeg forsto heldigvis hva slags jente jeg var i ferd med å ta i hus. Du var kvikk og rask, det visste jeg, men også at du var vant til elektrisk lys, hadde sittet mange år på skolebenken, tatt studenteksamen. Jeg kunne tilby deg en strand og ei ferdig stue, dem gikk jeg rundt og så på, og forestilte meg at vi skulle bo under samme tak. Et teppe på veggen, en håndfull bøker, noen kyr, gårdshunden og Miisu, katten vår. Hjemme hadde dere hatt husholderske til å lage mat og stå for husholdningen så husets døtre fikk samle seg om skolegangen, kjøpmannen hadde nok tenkt seg noe annet enn dette for dattera.
Etter foreldrene mine hadde jeg litt penger, og jeg begynte å grunne på om jeg ikke kunne få en slags tjenestejente til hjelp for deg på gården for en liten lønn. Alt ordnet seg raskt og greit, og selv om Heikkila-gamlen spøkte med at på Pursuoja var det ikke nok med en brud, så hadde jeg plutselig både mot og visshet som presset på innvendig, og jeg visste at dette måtte gå.»
Hvordan det hatt gått mellom Lempi og Vilja er ikke lett å si om det ikke hadde ikke vært for krigen. Viljami kalles til fronten og Lempi blir alene med tjenestejenta Elli. Elli hater kjøpmannsdatteren Lempi.
«Ja, jeg ønsket deg død. Jeg ba om det. Gud, befri verden fra den bygåsa og forbannede tispa, neglefileren og perlehønefjolset som er vant til elektrisk lys og radiolytting. Aller verst var det å se hvordan Viljami tilbad deg, selv om du var lat og giddeløs og gjerne ville bli oppvartet. Jeg så skamløsheten også, jeg så Viljami stryke deg over stussen enda jeg sto ved siden av. Dere trodde dere usett, at jeg var en saltstøtte, en stein på stien, spann og bøtte. Men jeg så, og spesielt hørte. Og skjønte alt sammen. Jeg ba mer, og gjorde de tegnene jeg kunne. Iblant er det den minste og svakeste som har størst kraft. Kraften vokser og blir sterkere for hver krenking, forsømmelse og mishandling. Du kunne ikke ane hva jeg hadde måttet se og tåle, og høre hvordan de snakket om meg på gjestgiveriet. En behøver ikke å kunne språket for å skjønne ordene.»
De tredje og siste fortellerstemmen er Lempis tvillingsøster Sisko:
«Tvillinger! Allerede ved fødselen fikk jeg rollen som den snille jenta, navnet mitt var også mer beskjedent, og jeg skulle aldri komme til å bli større enn meg selv, jeg vokste aldri til å bli av samme rang som deg.»
Hva skjedde med Lempi? Elli forteller til Viljami at Lempi har dratt avgårde med tyskere. Var det det som skjedde?
Minna Rytisalos debutroman Lempi er en god roman med en historie, form og språk som jeg liker.
Sist sett
