Dette er den andre boka jeg har lest av Paul Auster, begge to på engelsk.
Paul Auster er en amerikansk forfatter, gift med Siri Hushovd. I denne korte romanen møter vi Sidney Orr, som er forfatter og har vært ute av stand til å jobbe en stund på grunn av sykdom og stadige neseblodanfall. Sidney oppdager ved en tilfeldighet en liten butikk han aldri har sett før, og der det selges en spesiell type portugisiske skrivebøker. Når han kommer hjem, sitter han og filosoferer over hva han skal bruke skriveboken til. Etter hvert begynner han å skrive, og skrivingen og hverdagslivet blandes på en magisk måte. Skrivingen truer med å ødelegge forholdet til personer rundt Sidney.
Noe av det spesielle ved denne romanen er at det ikke er noen kapitler, og hele teksten framstår som en tekst. Dessuten består romanen av 13 lange fotnoter, noen av disse utgjør opptil fire halve sider med detaljerte, sammenhengende tekster. Personlig er jeg svært lite begeistret for fotnoter (også i akademiske tekster), men her kan disse til dels virke til å gjøre fortellingen mer detaljert og forståelig for de som klarer balansegangen mellom hovedfortellingen og fotnotene. Det har også vært luftet hvorvidt dette kan være en tekst basert på Paul Austers eget liv. Ved forfatteren Sidney Orrs tanker og refleksjoner om mange ulike forfattere, blir Oracle Night som en fortelling med mange lag av tekster, en bok man kan bli fascinert av og ikke nødvendigvis forstå helheten av. Som jeg har hørt andre anmeldere si, dette er ikke en perfekt bok, men jeg gir den likevel en god karakter fordi jeg tenker at det er en bok som gir mulighet til å reflektere rundt litteraturens påvirkning, forholdet mellom fiksjon og fakta, fortellingen i seg selv og alle lagene i den. Fotnotene kan også fort være med på å bringe fortellingen over i og mellom sakprosa og fiksjon, uten at jeg er helt sikker på hvordan jeg skal tolke dette. Som sagt, dette er en roman som har mange lag, men jeg anbefaler deg å lese romanen hvis du tenker at teksten over trigger deg.
Sist sett
