Hun er en ung pike. Eller, hun er vel strengt tatt ikke noen pike. Hun vokste opp under krigen. Japansk interneringsleir i Shanghai. Mistet begge foreldrene. Snakker ikke om det.»

Sitatet over er fra romanen; «En trofast hustru er den andre boken i Jane Gardams kritikerroste trilogi om barna av Det britiske imperiet» som forlaget Gyldendal omtaler den som.»

Romanen ble utgitt i 2009 og på norsk i 2017. I juni lest jeg bok nummer en i trilogien: En ulastelig mann der hovedpersonen var Edward Feathers.

«Feathers skulle gjøre seg fortjent til sin suksess. Han var en tvers gjennom rettskaffen, hyggelig mann, arbeidsom og intelligent. Som barn hadde han vært ensom, og elsket bare av tjenere i Malaya. Han var et av Imperiets såkalte foreldreløse kolonibarn, og ble (katastrofalt nok) sendt til et fosterhjem i Wales. Derfra var han blitt overført til en kostskole, og senere hadde han mistet venner i Slaget om Storbritannia, deriblant en som hadde betydd mer for ham enn noen slektning, og som han aldri snakket om. Det var da han skulle evakueres og ble sendt østover, at han møtte Ross om bord i en gammel holk, men bare for så å miste ham igjen. Eddie reiste tilbake til England, pengelens og syk, og etter en bedrøvelig tid som jusstudent i Oxford satt han og tvinnet tommeltotter innerst på et iskaldt advokatkontor av dickenske dimensjoner i Lincoln's Inn (Temple var blitt bombet sønder og sammen), da Ross plutselig dukke opp igjen og Eddie ble snappet opp og skysset mot berømmelsens tinder. Ross var også blitt advokat, hadde sekken full av eventyrglitter.»

Boken starter der Edward (Eddie) Feathers er på vei til Hong Kong sammen med Albert Ross for å delta i en rettssak. Samtidig skal han møte Elisabeth (Betty) Macintosh for å be henne om å gifte seg med han. Hun er i Hong Kong sammen med en venninne. Venninnen har tidligere hatt en affære med Edward Feathers. Betty er blakk. Hun arver foreldrene først etter at hun har blitt tredve år. Det er ikke så store krav Edward stiller Betty og de forstår hverandre fordi begge har som kolonibarn lidd samme skjebne:

«Elisabeth, du må aldri forlate meg. Det er det som er betingelsen.
Jeg er blitt forlatt hele livet. Helt fra jeg var bitte liten
er jeg blitt tatt ifra noen. Et av disse foreldreløse kolonibarna
og alt det der. Ikke at det er noe spesielt ved meg i så måte. Det
skulle liksom gi oss en sterk rygg.»
«Jeg vet en del om det. Jeg er et kolonibarn, jeg også.
Foreldrene mine ofret seg.»
«Alle foreldrene våre ofret seg for en ideologi. De trodde det
var bra for oss å bli sendt Hjem, mens de selv fortsatte med å
styre Imperiet. Vi tok alle skade av det, selv om vi ble eksperter
på å tåle alt.»
(«Skal jeg ta brettet, madam?»)
«Det tok ikke knekken på meg, men jeg ble pokker så
usikker av det.»
«Jeg vil aldri forlate deg, Edward.»
«Jeg kommer ikke til å nevne dette flere ganger.» Han
begynte å stotre. «I hele mitt liv er jeg blitt sendt bort. Albert
Ross reddet meg. Jeg må virkelig beklage. Kom meg gjennom
det. Ikke så flink til å snakke om følelser.»

Betty forsikrer Edvard at hun ikke skal forlate han. Men da har hun ennå ikke møtt Terry Veneering, en annen engelsk advokat og Edvards fiende og rake motsetning.

Den siste boken i trilogien er Venner til sist.

Omtale er kopi av dette blogginnlegget - link

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Astrid Terese Bjorland SkjeggerudHanne Kvernmo RyeLinda NyrudKatrinGVibekeStig TAvaCarine OlsrødKirsten LundReidun Anette AugustinGladleserTove Obrestad WøienHarald KNinaMaikenbandiniJulie StensethPiippokattaLisbeth Marie UvaagGrete AastorpTone HTone SundlandElla_BSol SkipnesHanneDemetersiljehusmorsomniferumMads Leonard HolvikSigrid NygaardHeidi Nicoline Ertnæsingar hBeate KristinRufsetufsaIngeborg Kristin LotheCecilieEllen E. MartolMarianne  SkagePi_MesonHilde Merete Gjessing