Julie Stenseth som svar til [ Slettet bruker ] :
22:59, 25. juni 2018 Diskusjon: [ Slettet bruker ] siterer Rapport fra en helomvending en ateistisk psykiater møter den åndelige virkelighet av Tove Dahl av Tove Dahl
"Den energien som ikke skyldes noe motiv, er den eneste gode: å adlyde Gud, det vil si, i den grad Gud overskrider alt vi kan forestille oss og oppfatte, å adlyde ingenting. Det er på samme tid umulig og nødvendig, med andre ord overnaturlig."
Sitat fra Tyngden og nåden av Simone Weil.
Viser 2 svar.
![[ Slettet bruker ]](/static/grafikk/fjes.gif){kind=small}
[ Slettet bruker ] som svar til Julie Stenseth :
16:32, 26. juni 2018 Diskusjon: [ Slettet bruker ] siterer Rapport fra en helomvending en ateistisk psykiater møter den åndelige virkelighet av Tove Dahl av Tove Dahl
Unikt fint fortalt, fant jeg det saksede fra fru Dahl : Personlig
vitnesbyrd og litt kort fagsystematisk prospektkort fra vandringen..
bra balanse i få ord, (enda litt nedkortet av meg da..)
Et litt akademisk rutevalg, fortalt med personlig snert:
Slik kan man bli Jesus-disippel, uten å ha grepet seg i noen
skummel ufagmessighet underveis.
Endel bibelord medgir nok at Gud overskrider vårt daglige intellekt.
Å sette Gud ekvivalent med 'ingenting' dermed, trår vel inn på en
postmoderne, sofistisk-umoderne overdemonstrativ absurd-fryd ?
Som tidl. funnet og feilmeldt hos 'evig-myopiske' M.J.Borg :
Om Guds dårskap overskrider vår visdom, gir ikke den tanken noen
lisens til å begå mer dårskap forfremmet til ultra gudelighet..
"De vil komme Gud så nær at de fyker ut igjen på baksiden", sa en
passe respektfull teolog om visse 'moderne' til/fra-nærmelser..
Å smake på noen doser paradoks, trenger ikke bli almen forvirringsfryd..
Julie Stenseth som svar til [ Slettet bruker ] :
10:03, 27. juni 2018 Diskusjon: [ Slettet bruker ] siterer Rapport fra en helomvending en ateistisk psykiater møter den åndelige virkelighet av Tove Dahl av Tove Dahl
Tyngden og nåden.
"Da den unge jødiske filosofen Simone Weil flyktet fra Frankrike til Marokko sommeren 1942, lot hun sine tettskrevne notater bli igjen i Frankrike. Hun overlot dem til vennen Gustave Thibon, som hun tideligere hadde bodd og arbeidet hos. På denne tiden hadde Simone Weil nesten ikke publisert noe, bortsett fra enkelte artikler. Men allerede i 1947 utkom La pesanteur et la grace, et tekstutvalg foretatt av Thibon ut fra disse cahiers som han hadde fått i forvaring."
Siterer her videre fra innledningen til Tyngden og nåden...
"Videre satte han dem opp som adskilte brokker, noe som kan gi inntrykk av aforismer. Men aforismen var Gustave Thibons form, ikke Simone Weils. Hun anså aforismen for å være det motsatte av den stedige oppmerksomheten som hun forsøkte å anvende både når hun leste og når hun skrev.
Som her om denne oppmerksomheten.
"Oppmerksomheten, på høyeste nivå, er det samme som bønn. Den forutsetter tro og kjærlighet."
"Den absolutte, ublandete oppmerksomhet er bønn."
Sist sett
