Spillemenn å bli glad i!
«Å sette så mye ulykke så muntert i scene som William Heinesen gjør, er sannelig en dikterbragd. Ved å holde fast på latteren og smilet midt i all verdens fortredelighet, forvandler verket seg fra en klagesang til en hyllest, en lovprisning av kjærligheten og håpet.»
Store ord i Erik Skyum-Nielsens etterord, men han har sine ord i behold.
Jeg håpet inderlig det skulle gå bra med disse herlige musikantene, selv om tittelen forespeilet noe annet. Men «Det hadde kanskje gått meget bedre med disse spillemennene det her skal fortelles om, hvis de hadde passet sitt jordiske yrke i denne mest småskårne av alle verdener, og ikke vært slike merkelige himmelstormere. Men det var de nå engang. Alle var besatte, hver på sitt vis, som virkelige spillemenn er det fra naturens hånd.» (s. 20)
Fra første side fikk jeg en forkjærlighet for gamle klokker Kornelius Isaksen, de tre sønnene hans, Moritz, Sirius og Vesle-Kornelius, og resten av gjengen på det forblåste øylandet. I et mettet og presist språk, med hjertevarme og humor tegner Heinesen dem opp for oss – med alle deres laster og skavanker, omsorgsfulle, vennligsinnete og rettskafne. Menn og kvinner som oppviser mot og selvoppofrelse når situasjonen krever det. Selv den utålelige sparebankbestyrer og legpredikant Ankersen har forsonende trekk. Jeg kom i tanker om gjengen i Cannery Row i John Steinbecks Dagdrivergjengen og Alle tiders torsdag. Menneskekunnskap og kjærlighet for «de små» i samfunnet er en fellesnevner.
Boken karakteriseres som en moderne versjon av en pikareskroman, Wikipedia: «Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond) er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond.» Her er jeg på usikker grunn; vil tro det siktes til at De fortapte spillemenn ikke har en egentlig handling fra a til å, men at Heinesen bruker dens fire «satser» til å belyse spørsmål knyttet til religion, det onde og det gode, Søren Kierkegaard tanker m.m. Musikken binder det hele sammen. Korriger meg gjerne.
Men boken kan like gjerne leses som en skildring av livet i den lille byen Torshavn (selv om det aldri sies direkte) tidlig på 1900-tallet. Om færøyingenes trange kår og de danske embetsmennene. Om drømmer og håp, dagligliv og kjærlighet. Om vær – og vind! Og om hvordan samfunnet settes på ende når avholdsbevegelsen og en tilreisende skurk gjør sitt inntog.
«Den daglige ensformigheten i en liten by, hverdagens stadige gjentakelser og smågnisninger, gjør folk dumme og irritable, misunnelige og småskårne. Derfor kan det være oppløftende å se at det alltid blir en forandring til det bedre når det usedvanlige inntreffer en gang imellom som skyver tingene ut av deres sure og gnidrete likevekt. Byen blir liksom plutselig klar over at ved randen av verdenshavets veldige avgrunn.» (s. 52)
Jeg er takknemlig for at bokelskere har gjort meg oppmerksom på de færøyske forfatterne
William Heinesen (1900–1991) og hans fetter og venn Jørgen-Frantz Jacobsen (1901–1938). Begge skrev på dansk. Mens Heinesen har en omfattende produksjon, skrev Jacobsen kun én roman Barbara, som vi har lest i lesesirkelen. Jeg håper flere vil få øynene opp for disse to. Å besøke deres hjemland står høyt på min ønskeliste.
De fortapte spillemenn (fra 1950) får terningkast 6 og mine varmeste anbefalinger!
Sist sett
