Siden "Slåttekar i himmelen" tok meg med storm og begeistring i fjor, var det helt naturlig å gyve løs på fortsettelsen. Det var helt klart at jeg ønsket å få vite hva som videre skjedde med Gjertine, Ole, Eilert og gammelfolket som ble igjen i Norge.
Hardt arbeid og ensomhet gjør Gjertine deprimert. Det ble ikke på den måten hun trodde i det nye landet. En gryende romanse åpenbarer seg mellom datteren Olava og Eilert. Et kjærlighetseventyr som gjør at Eilert må ta brutale valg for framtida. Troen og tvilen om både den åndelige og materielle framtiden sliter i ham, ønsker å han å bli i Roslyn, eller er Canada svaret på drømmene hans? Gjertine på sin side kommer ut av depresjonen ved å snu opp ned på kvinne og mannsroller der ute på prærien.
Hjemme i gamlelandet Norge sliter Nesje og Serianna som før, men får uante tilleggsutfordringer når det gjelder de andre sønnene. I bunnen ligger savnet etter Eilert, og at de har svært liten hjelp i gårdens slit og strev. Vil slitet deres noen gang føre til penger i kassen, og vil de noen gang ta til vettet og selge over Kringsjå til yngre og sterkere krefter?
Edvard Hoem er lett gjenkjennelig sin sin formidling også i denne boka om sine slektninger. Språket er så inderlig trygt og vakkert, og man får følelsen av å være flue på veggen i alt som beskrives.
Likevel er det noe med denne boka som fikk meg til å bruke lang tid på å fullføre. Kanskje ble jeg grepet av den samme ensformigheten de nye settlerne opplevde i det nybygde landet? Boka er slett ikke dårlig, men jeg synes den mangler litt av den samme driven og nerven jeg fant i "Slåttekar i himmelen".
Kjære Edvard Hoem,- tusen takk for nok en nydelig leseopplevelse, selv om det denne gangen tok meg ganske lang tid å pløye gjennom historien du så vakkert har sydd sammen. Kanskje er det slik det skal være, - det tar tid å ta innover seg god skrivekunst. Den må godgjøre seg, som en eksklusiv vin, og deretter nytes i små slurker, slik at atmosfære, smak, lukt og opplevelse skal få satt seg, og vare lenge. Du er uansett en gudbenådet forteller, jeg ikke nøler med å anbefale videre. Det er klart jeg skal lese neste bok i serien din, - etter en liten pause. Januarsola har grepet fatt i himmelen, og nekter å slippe med det første, så terningen ligger der og godgjør seg i solstrimene iført fire gylne prikker.
Sist sett
