Ingunn Økland oppsummerer bokåret 2017 med refleksjoner om virkelighetslitteratur: her. Fine refleksjoner, men det blir enda mer interessant hvis man tar enda et skritt tilbake og tar med verdenslitteraturen og litteraturhistorien.
Litteraturhistorien er full av selvbiografisk litteratur, både Augustin og Rousseau skrev selvbiografiske verker. Men det er ikke nødvendigvis derfor de leses i dag.
Jeg tenker det interessante, fra leserens perspektiv, er hvordan romanens «virkelighet» fungerer. For egen del er jeg ikke så opptatt av forfatterens virkelighet, men snarere av karakterens virkelighet. Romanen (eller diktene) skal kunne fungere uavhengig av tid og sted - og av forfatterens biografi. Du skal ikke måtte kjenne forfatterens biografi for å finne mening i det du leser.
Hva tenker dere om dette?
Viser 2 svar.
Interessant artikkel. Det nemnast at autofiksjon blei lansert som begrep på 1970-talet, men det skulle overraske meg stort dersom dette ikkje har vært nytta som litterært grep lenge før den tid. Er det nokon litteraturhistorie-kyndige som kan supplere med eventuelle eksempel her?
Kan ein i tillegg hevde at denne tilsynelatande flaumen av virkeligheitslitteratur gjenspeglar den store og høgst reelle flaumen av virkeligheitsteve-program ein har sett dei siste få tiåra? Eller endåtil at dei grenselause moglegheitene som internettet gir til å kike på andre, og ikkje minst til å la seg kike på av andre, smittar over på litteraturen?
Forøvrig har eg i liten grad tenkt over det du kanskje egentlig spør om. Det er nok berre unntaksvis at eg har tankar omkring forfattaren sin røyndom, som regel vil dette då dreie seg om korvidt forfattaren sin bakgrunn har vært ein føresetnad for å gi ei truverdig skildring av hendingar og/eller miljø i boka. Men det var kanskje ikkje dette du tenkte på?
Jeg er helt enig med deg, forfatterens bakgrunn er bare interessant ut fra hvorvidt det gir vedkommende troverdighet i forhold til miljøskildringer. Når jeg skal reise synes jeg det er fint å lese skjønnlitteratur fra landet jeg skal besøke, og da vil selvsagt ha en viss betydning at forfatteren kjenner landet som romanen finner sin handling fra. Men når jeg skal lese Geir Gulliksens Scener fra et ekteskap, så er jeg ikke interessert i om dette er en beskrivelse av hans skilsmisse, men at det er en beskrivelse som gir mening og innsikter innenfor romanens ramme.
Det selvbiografiske, eller autofiksjonen, har nok vært et litterært grep langt bak i tiden. Augustins Bekjennelser er ofte nevnt blant de tidlige selvbiografien. Men som det påpekes i forordet til min utgave fra 1943 (!): «Dei 9 fyrste bøkene av Confessiones er ein psykologisk sjølvbiografi med eit religiøst føremål.» Marcel Prousts På sporet av den tapte tid er et annet verk som selvbiografisk, men ikke nødvendigvis henter sin verdi ut fra det sanne.
Men du har kanskje rett i at reality-bølgen, og vår selvposerende kultur er med på øke forekomsten av «virkelighetslitteratur».
Sist sett
