The Hills er en litterær transportetappe. Så forglemmelig. Her trås vannet. Tiden er langsom. Lite/ingenting/nada skjer. Kanskje var ideen at romanen på metavis skulle gjenspeile den dørgende kjedelige tilstanden til hovedpersonen - en aldrende kelner på en ærverdig restaurant hvor alt skal være som det alltid har vært. Faldbakken klarer dessverre aldri overbevise meg om at dette er interessant. Det store ingenting-et bare glir videre, og så er det slutt og det er vanskelig å forstå hvorfor denne romanen egentlig ble skrevet.
Gjestene blir forsøkt fremstilt som eksentriske, fargerike - plutselig skal det liksom skje noe i det de inntar restauranten. Mellom linjene leser jeg: Hold deg fast nå! De både opprettholder det konservative, og truer med å slite det i stykker. The Hills er truet av sitt eget livsgrunnlag. Det skal tilsynelatende være en spenning der. For de er skikkelige karakterer, noe som understrekes av tilnavn som Grisen. Dessverre er også gjestene vi møter først og fremst kjedelige. Bildet av at The Hills representerer "det gamle Europa" under press, funker dårlig.
Når det er sagt skal ingen være i tvil om at Faldbakken virkelig kan skrive. Språket er fint, tross at konseptet denne gangen er blodløst. Vi opplever noen få minneverdige situasjoner hvor den misantropiske stemningen fra Faldbakkens tidligere trilogi viser seg. Og lille Anna er sjarmerende. Det er bare at det blir så langt mellom det interessante.
Kjære Matias - slipp deg løs og skriv flere bøker. Jeg savner overskridelsene.
Sist sett
