I de siste årene har det vært flere forfattere som i romanform har skrevet om sin egen oppvekst, og det i svært kritisk ordelag. Ofte ligger problemet i forholdet mellom foreldrene eller hos en av dem. Slik er det også hos Tove Nilsen. Hun problematiserer forholdet foreldrene sine i mellom, den sterke og ofte harde moren som regjerer i huset og den unnvikende og festglade faren som må ut av hjemmet for å finne seg selv, Faren kom som liten til Norge fra Tyskland etter 1. verdenskrig.
Hovedhandlingen i boka er lagt til 1990-årene. Datteren som nå er voksen (og småbarnsmor) lar seg noe motvillig bli med faren på en tur til hjemstedet hans i Sachsen. Det er kort tid etter murens fall, og menneskene der er fremdeles sterkt preget av DDR-tiden. På turen viser faren seg for datteren fra en helt ny side. Han prater i vei på språket som en gang var hans morsmål. Han er langt mer sosial enn hva datteren er vant med. Her har han mange venner som setter stor pris på ham.
Bokas forteller er den godt voksne Tove Nilsen. Det virker som om hun først nå er i stand til å reflektere over fortiden og familieforholdene med det mål for øyet å riktig forstå dem. Mot slutten av boka inntrer en dramatisk hendelse. Barndomshjemmet til fortelleren der faren fremdeles bor, blir herjet av brann. Faren blir funnet bevisstløs i sengen og brakt til sykehus der ingen vil tro han kan overleve. Men til slutt på mirakuløst vis ser det ut til at han gjør det likevel.
Jeg synes boka besto av veldig mye prat og lite konkret handling. Tove Nilsen hopper mye i tid og stadig fra det ene temaet til det andre. Hun trekker inn ting (personer og opplevelser) som virker helt på siden, uten åpenbar sammenheng med bokas egentlige handling.