Jeg leste ut boken på en kveld. Så leste jeg den en gang til! Den er velskrevet og med et sjeldent driv; tok meg tilbake til Budapest som jeg besøkte flere ganger i mine jentedager, sent på 80-tallet, men før muren falt. Jeg hadde glemt sjokoladeesken med «kattetunger» (s. 78), som jeg - i motsetning til Csango - likte; nå husker jeg den! På tross av valutarestriksjoner kunne ungarerne besøke Vesteuropa hvert 3. år, så landet kjentes ikke isolert slik Polen var det.
Jødeforfølgelsene kjente jeg til, Donau som ble rød av blod; men det interessante med Csangos bok er at det her er enkeltindivider, forfatterinnens familie, som trer frem. Leseren deler hennes undring over hva som faktisk kan ha skjedd. På s. 164 beskriver en slektning Csangos farfar som han kjente godt: «Han var en aggressiv mann, og i forretningsverdenen var han ikke særlig populær.» Like under omskriver Csango dette til «en dyktig forretningsmann». Ja, utvilsomt; men «aggressiv» er ingen positiv egenskap, og her kan vi kanskje se forklaringen på at han ble angitt. Vi må også undres over at en såpass selvhevdende mann i lengden holdt ut med en kone som virker rent narsissistisk: Hun var middelklassejente, men oppfattet sin bakgrunn som adelig (s. 14). Hun var bare opptatt av sine egne tårer, ikke barnebarnets gråt (s. 58). På samme vis måtte søsteren Iby stå på pinne for henne, til Iby valgte å avslutte sitt liv (s. 99). Ektemannen kunne bli «gal av sjalusi» (s. 12). Kanskje hadde han - som barnebarnet er inne på – faktisk forlatt sin kone Magda og lagt Ungarn bak seg.
Noen av Csangos betraktninger virker likevel lite gjennomtenkte, som når hun skriver at besteforeldrene på et fotografi «ser ut som om de skal på safari» (s. 22). Hallo? Farmoren har på seg pelscape og høyhælte sko, og bærer en diger blomsterbukett; farfaren er i dress og hvit hatt! Er det slik Csango tror folk kler seg for en safari?! En annen pussig betraktning om farmoren: «Jeg ser jo ikke jødisk ut, kunne hun si, som om det var en god ting.» (s. 31) Ja, selvsagt var det en god ting, som innebar muligheten for overlevelse mot alle odds – det gjorde det mulig for Magda, etter å ha unnsluppet dødsmarsjen som ville endt i Auschwitz, å returnere til Budapest i et tog fullt av tyske (!) soldater.
En annen rar ting at ingen har gått gjennom manuskriptet med Csango og rettet i hennes bruk av «[den gang] da» og «[gjentatte ganger] når». Det virker ikke som hun skjønner forskjellen, så vi får setninger som «hun var vant til at folk lyttet da hun snakket» (s. 147) – det skal selvsagt være «hun var vant til at folk lyttet [de gangene] når hun snakket». Eller «jeg så ofte at han ble urolig da hun ringte» (s. 42) når det selvsagt skal være «jeg så ofte at han ble urolig [gjentatte ganger] når hun ringte». Det er mer av det, og det er svært forstyrrende, for en lurer jo – HØRER hun virkelig ikke at dette er feil? Csango skriver jo drivende godt, og det er svært bra at hun fikk skrevet og utgitt beretningen om slekten hun kommer fra.
Sist sett
