Med unntak av de siste 70 sidene eller så, er denne boken mye mindre handlingsdrevet enn de forrige i serien, i stedet får vi presentert et mer helhetlig bilde av Voldemort, samt at Slur vokser fram som en stadig mer kompleks, interessant og uforutsigbar figur. Boken blir på mange måter en opptakt til avslutningen, i tillegg til at den står godt for seg selv. Av alle bøkene så langt i serien er dette kanskje den med det største spennet mellom det lette og det dystre, mellom humor og alvor. Hvis avslutningen står i stil med denne stiller jeg meg bak dem som mener at denne bokserien er blant det aller ypperste av litteratur noen gang skrevet.
Sist sett
