Jeg var selvsagt begeistret da jeg hørte at min absolutte favorittforfatter, Neil Gaiman, skulle gi oss en innføring i norrøn mytologi. Med tanke på hvor fantastisk han tidligere behandlet karakterer som Odi, Tor og Loke i blant annet Sandman og American Gods ville garantert dette blir storveis. Tenkte jeg.
Slik ble det ikke. Gaiman holder seg til de tradisjonelle historiene, og utenom en del flere syrligheter og bittelitt mer humor (og gladvold) tilfører han lite til historiene om Iduns gyldne epler, Frøyas smykke, gudenes gaver, Suttungs mjød eller den triste historien om Balder. Historiene er selvsagt klassiske og verdt et gjensyn, men jeg hadde ærlig talt ventet at den mesterlige fortelleren ga oss litt mer. Alt i alt en grei innføring for amerikanere som ikke kjenner disse gudene fra andre steder enn Marvel-universet.
Mange av oss vokste jo opp med Peter Madsens glimrende tegneserie Valhall, og hans versjoner av disse mytene er ofte bedre enn Gaimans.
Men kanskje er dette bare begynnelsen? Nå som han har tatt på seg å skrive en grunnleggende innføring i gudenes virke kan han kanskje ta på seg å skrive flere nye historier om dem i fremtiden? Det hadde garantert blitt lesverdig.