Som sagt, er mitt liv belagt, med edens gress og kløver ess, som jeg aldri fikk, jeg er fanget i en storm ute av kontroll, det var beskrivelsen av mitt forhold til livet. Noen ganger om høsten ser jeg utover det gule gresset, tenker over hvorfor jeg spilte ut hjerteresset, kommer sjelden fram til noen konklusjon. Tenker svært lite for tiden, har et håp om at jeg skal klare å fikse det siden. Føler at jeg driver som en stor båt med en liten maskinkraft, langt forbi den bredden jeg hadde planer om å ankre opp, kan nesten høre fossefallet i det fjerne, driver videre nedover elven, kjenner på kroppen at min sjel er skjelven. Vinden blåser mot meg, den er kald og skarp som en kniv, nå begynner jeg å miste følelsen av å leve et liv, hva er dette for en følelse?

Når jeg ser tilbake på tidligere tider, er det en eneste ting som skiller seg ut. En håndfull av drømmer, er av mer verdi i livet, enn alt annet du kan klare å oppdrive. En vei går gjennom skogen, den deler verden i to, på høyre side ligger praktfulle trær, en grønn bakke og krystallklare små bekker. Ser du mot venstre vil du kun se ødeleggelse, døende eller døde trær som faller mot bakken, ingen grønn bakke, kun et gjørmete landskap uten liv. Vi starter alle på denne veien, før eller siden vil man enten gå til en av siden, eller falle til en av dem.
I det siste har drømmende mine omhandlet en brennende sol som jeg ikke klarer å unnslippe, den følger etter meg dag og natt, jeg klarer aldri å gjemme meg fra den, det heldigvis bare en drøm, tror jeg. Noen ganger er ikke solen der, verden er helt mørk, likevel kan jeg se klart, det jeg ser er en byggende bølger som kommer fra havet, jeg finner meg selv alltid stående på det høyeste fjellet, når bølgen er på avstand føler jeg meg trygg, frykten og skrekken setter inn ettersom bølgen nærmer seg, jeg innser plutselig at bølgen vokser seg større en fjellet, i løpet av et sekund går det fra en mystisk drøm til et mareritt, det er ingen vei ut. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre av det, jeg er virkelig ikke sikker.

Lurer på om det er alderen, i det siste har jeg merket at jeg har blitt eldre, savnet etter det som var øker med hver dag som går, lurer på om gamlingene hadde vært stolt av hvor jeg står? Jeg måler meg alltid opp mot gamlingene, det er ikke til å unngå, nå er de få. Sitter med en følelse av at verdens storhetstid var før og ikke nå, alle de store mulighetene var der før, nå er det ingen igjen, frykter at jeg aldri vil klare å ta steget opp til de, leve slik jeg at jeg kan si, jeg er en del av denne verden og hvis jeg tapte alt i dag, ville min tid her bare vært fylt med velbehag.

egenprodusert, trenger kritikk!

Mvh Klovnen

Godt sagt! (1) Varsle Svar

Sist sett

Lena Risvik PaulsenJan-Olav SelforsTone SundlandHarald KJulie StensethEli HagelundKirsten LundGrete AastorpAnniken RøilIreneleserInger-LiseReadninggirl30Monica CarlsenJarmo LarsenStine SevilhaugTorill RevheimTor-Arne JensenAnne-Stine Ruud HusevågPiippokattaFrode TangenPernille GrimelandBerit RLars MæhlumLailaNina SolåsLene AndresenIngunn SDolly DuckHanne Kvernmo RyeKaramasov11RufsetufsaTine SundalSynnøve H HoelaRmaNdA BaisTine VictoriaTone Maria JonassenWilliam BillisonGodeminesiljehusmorVannflaske