Hun er kvinne. Hun er norsk. Hun er debutant. Hun har minoritetsbakgrunn. Hun skriver om å leve med en fot i hver kultur. - Alt er lagt til rette for at jeg skal legge godviljen min til.
Så da gjør jeg det. Forsøker å gjøre det beste ut av det, til tross for at leseopplevelsen ikke var stor. For det var den ikke, enn så mye jeg skulle ønske at jeg kunne overøst dette innlegget med ovasjoner og superlativer. Det ble litt for enkelt, litt for uferdig. Potensialet er større enn sluttproduktet.
Men plottet er godt. En ung kvinne er på vei til sine foreldre med sin fem år gamle datter. Som datter av pakistanske innvandrere har hun vokst opp en fot i hver leir. I tenårene opplevde hun at faren nærmest over dedikerer seg til religionen. Brått blir troen viktigere enn familien. Samtidig som hun forsøker å leve i pakt med Koranen, forsøker hun også å leve et normalt liv, som den norske jenta hun tross alt er. Hun inngår kompromisser med seg selv og holder deler av sitt liv skjult for sine foreldre. Hun blir kjæreste med sin beste venn og snart får de et barn sammen. Som ugift og gravid med en ikke-muslim kastes hun ut av hjemmet. Hun er som død for foreldrene. Nå, fem år etter, tar hun mot til seg for å vise frem datteren sin. Når de ser barnet hennes, vil de vel tilgi?
Og det er handlingen. Vi følger kvinnen og hennes datter på veien. Med t-banen og til fots, helt til bygården der foreldrene, besteforeldrene, bor. Helt til Grønland. En egen, liten verden, midt i byen de alle bor i.
Det meste annet av handling er holdt til et minimum. (les mer...)
Sist sett
