Etter å ha møtt Margit, var det bare en vei å gå, nemlig å ta frem bok 1. Jeg har lest den over 20 ganger fra jeg var 8 år og til nå, men likevel er den like spennende og dragende. Jeg blir sugd inn i dette universet som bare Margit kan skrive, og blir nesten satt i transe. Jeg får ikke nok, etter at siste side er lest, går jeg rett i bokhylla etter en ny, og vips så er jeg på bok 8.
Hva er det så med Isfolket som får meg til å lese den på nytt år etter år? Jeg tror også at her spiller mine personlige følelser inn, jeg har så mye minner til hver bok. Den har fulgt meg nesten hele livet mitt, fra barn til voksen. Jeg husker omgivelser og hvor jeg var i livet når jeg leser den og den boken. Og likevel gråter jeg og ler like mye. For det er mye humor i Isfolket, og Margit har brukt mye av seg selv. Når jeg møtte Margit forstod jeg hvorfor Isfolket ble som den ble, og hvor mye hun har brukt av seg selv. Ikke rart Isfolket er så fascinerende, når Margit er så unik og eiendommelig. Og godheten som preget Isfolket kommer rett i fra Margits eget hjerte, jeg kan med hånda på hjertet si at å møte Margit er å møte godheten selv. Det Silje og Tengel ga til sin familie og sine venner er det som Margit gjør med sine omgivelser.
Isfolket er et unikt univers som aldri noen kommer til å gjøre etter henne. Margits kommentar da jeg fortalte at jeg var bare 8 år da jeg leste den første gang: "Stakkars dig! Blev det folk av dig?"
Uten at jeg fortalte det skjønte Margit at min favoritt var Sol, kanskje ikke så rart, jeg har alltid vært litt Sol. Jeg har to tantebarn som heter Sol Angelica og Nathaniel, Margit ble veldig rørt av over det.
Jeg kommer alltid til å lese Isfolket, og være så takknemlig for at jeg fikk møte mitt store idol, Margit Sandemo.
Sist sett
