Hoppene i tid og sted, uten noe videre forklaring, kan forvirre. Det føles ikke tilfredsstillende at Smith i så stor grad tvinger leseren til å strukturere tidslinjen gjennom bruken av disse hoppene.
Den tidvise bruken av svært korte setninger fungerer imidlertid bra og gir mange inntrykk, referanser og så mye kontekst på kort tid. Hovedpersonen bygges opp igjennom mening leseren knytter til disse svært korte setningene, og leseropplevelsen blir unormalt subjektiv i så måte.
Jeg lot meg fascinere av Smiths innfallsvinkel - hovedpersonens uvanlige tolkning av terroren 11. september 2001. Det er noe grunnleggende dysfunksjonelt over det hele, fra start til slutt. Vi har nok godt av å utvide vår forståelse av hva terror gjør med oss, og Manhattan skyline er slik sett et interessant bidrag.
Sist sett
