Bokelskere.no

Et forsøk på å besvare et par av spørsmålene dine. Angående oversettelsen mener jeg den er svært godt oversatt (har lest romanen på 4 språk, deriblant russisk - norsk som siste språk). Er likevel ikke helt enig i din beskrivelse av språket som monotont - jeg synes språk og språkføring varierer fra kapittel til kapittel og særlig etter hvilken av de 3 historiene det skrives om. Delen om Pilatus og Jesus synes jeg er monoton, noe jeg mener passer svært godt til handlingen. Så er det mer liv i historien om Mesteren og Margarita til temmelig livlig språk og handling i delen som handler om Voland og hans følge. I forhold til hvorfor mesteren får tilnavnet mesteren er det flere grunner - som at Margarita kaller ham en mester, at han ønsker å være mer anonym i forhold til den forfølgelsen han ble utsatt for av den litterære elite i 1930-årenes Moskva og ikke minst at hans fortelling om Piltaus og Jesus var den sanne versjonen av det som skjedde - verifisert av Voland som jo var til stede i Jerusalem for 2000 år siden.

Jeg har ikke klart å se mye "erotikk" i denne romanen, noe jeg også synes passer en roman som virkelig tar for seg av samfunnskritikk (både sovjetisk og samfunnet for øvrig - om vi ønsker å lete), av sannhetssøken og kjærlighetens (ikke erotikkens) kraft. ... og det er jo det som er så fantastisk med litteratur - det finnes noe for en hver smak - og alle trenger ikke like det samme. For min del er dette en av de aller beste romanene jeg har lest - av mange grunner som jeg ikke kommer inn på nå.

Takk for gode innlegg om boka jeg nå har lest.

Ser at den er tema i flere tråder og at noen ikke liker den fordi de ikke forstår alt. Jeg tror ikke det er poenget, men har hatt nytte av å lese om boka for å avdekke noen knagger å henge alt det fantastiske på.

Jeg synes første del var repeterende og langdryg, men hele etappen svarte seg og mer til i del to. For et fyrverkeri! For meg blir dette en favoritt fordi jeg aldri har lest noe lignende. Forfatteren skaper bilder en får lyst til å male av magiske skikkelser og makabre hendelser.

Og under alt ligger en alvorlig undertone. Hvordan sannhet blir avvist som galskap og stuet bort. Og hvordan både det som skjedde og ikke skjedde (jeg kan ikke forklare hvilke av bokas hendelser som faller i hvilken kategori), av en stor mengde mennesker kan glemmes om kreftene som ønsker det er sterke nok og folket lar seg forlede. Boka sier for meg, på en surrealistisk, absurd og humoristisk måte, et eller annet om hvordan noen få kan begå vanvittige handlinger uten at de mange får en slutt på det.

En dimensjon av boka er det som pågår i grenselandet i mellom fantasi og virkelighet, en annen er den mer konkrete staten med sin milits, sine innenrikspass og boligpolitikk og en tredje Jerusalem under Pontus Pilatus. Alle tre kan ses på som bilder på undertrykkelse og Sovjetstaten. Noen har lest boka som et budskap om at folk ikke må fratas sin religion. Jeg vet ikke. Jeg tenker kanskje Jerusalem delen også kan representere forfatterens ønske om å vise den historiske kontinuiteten i undertrykkelse. Hvem vet.....Mange tanker skapte ihvertfall denne snurrige boka hos meg.

Jeg tror mange av de gode bøkene er bøker vi kanskje ikke forstår alt i - så også med denne boka. Den er jo svært gjennomarbeidet i og med at han skrev på den i 11 år, dvs han døde vel egentlig før han fikk revidert alt (han skrev om romanen 2-3 ganger før han døde - han visste jo at den ikke ville bli utgitt så hvorfor gjøre den ferdig;-)

For meg dreier det seg mye om å teste sannheten og kristisere/straffe feigheten. Djevelen Woland kom jo til Moskva for å teste om Sovjet-befolkningen var bedre enn folk andre steder - det viste seg de var like griske, løgnaktige og løsaktige som folk overalt ellers. Mesteren skrev sannheten om Jesus og ble utestengt av samfunnet fordi den ikke passet inn i systemets sannhet, og Pilatus må lide fordi han ikke turde stå opp for sannheten da han i stedet var feig og tillot at Jesjua ble henrettet. Mesteren straffes for sin feighet og blir reddet gjennom Margaritas mot og kjærlighet - og ikke minst tar den for seg kjærlighetens kraft - det er jo også en fantastisk vakker kjærlighetshistorie.

Jeg har problemer med å lese inn budskapet om ikke å frata folket sin religion, men er helt med på den historiske kontinuiteten i undertrykkelse - det er mange likhetstrekk mellom Jersjalajem-kapitlene og 1930-årenes Moskva - det er jo flere parallelle handlinger og karakterer i romanen - uten at jeg skal gå noe videre inn på det nå. Bulgakov var ikke en spesielt religiøs mann, men offer for diktatur og undertrykkelse var han - til tross for at han faktisk var Stalins favorittforfatter (Stalin skal ha sett oppsetningen av skuespillet Familien Turbins dager mange ganger - stykket ble heller ikke forbudt, selv om det tegnet et positivt bilde av hvitegardistene).

Uansett det ene eller det andre - det er for meg en av de aller herligste bøker jeg har lest og jobbet med - litt tung i starten - jada, men hvilken belønning for dem som leser hele boka...

Takk igjen! Du har fattet mer av boka enn meg. Tenker at avdekking av at Moskva-befolkningen ikke er bedre enn andre, også avdekker det meningsløse i å forsøke å undertrykke menneskenaturen. Særlig tolket jeg bokas teaterforestilling dithen. Det er menneskelig å feile og å ha svakheter. Og egenskaper som forfenglighet og grådighet kan både virke destruktivt og drive menneskeheten framover. Diktaturet kunne ikke undertrykke folks higen etter rikdom, høyhæla sko, tant og fjas:) Forfatterens humor gjør at jeg tenker at disse driftene ikke er så ødeleggende i den uskyldige formen den tar i Moskvas damer, de blir snarere symboler på hvor små vi mennesker tross alt er.

Jeg forstår lett at min bruk av ordet erotikk kan misforstås, og jeg misforstår sannelig meg selv av og til. Men formulert annerledes kan man vel istedet si retorikk, språkets slagkraft, dets evne til å påvirke, til å vekke følelser og til å uttrykke følelser, til å åpne øyne osv. En slik kvalitet finner jeg mye hos Hamsun; og for meg virket den fraværende i Mesteren og Margarita, hva nå grunnen til det måtte være. Foruten da i de delene som omhandler Voland og hans følge, som du sier. Og som du også sier, smaken er som baken. Eller kanskje jeg burde lese den på nytt.

Det går jo an å gi den en sjanse til - men i vrimmelen av bøker synes jeg det er lite poeng i å tvinge seg gjennom bøker som ikke gir en noe. Nytt forsøk høres bra ut, men legg den heller bort om den ikke fenger denne gangen heller.

Jeg liker jo også at det er kvinnen som driver handlingen fram med en litt tafatt og noe forskremt mann på slep - litt utypisk i den tidas litteratur - og særlig i sovjet-litteraturen - om boka kan klassifiseres som en sådan. Den er skrevet i den tida, men kan ikke kalles typisk sovjet-litteratur på noen måter annet enn at handlingen er lagt til Moskva.