Bokelskere.no

Imponerende resonnementer! Det jeg hengte meg opp i, var i første rekke preposisjonen med, pluss at tittelen er et imperativ. Forfatterens oppfordring er altså ikke å redde noen fra å drukne, men hva? Å gå til bunns sammen med dem? Å være vitne til at de drukner? Og i så fall hvem? De som allerede er druknet, eller de som står i fare for å drukne, enten i bokstavelig eller billedlig forstand? Er oppfordringen myntet på leseren eller på hovedpersonen(e) i romanen?

"... och så där kan man hålla på en bra stund" - som Alfredsson sa i sin tid. (Oppgaver som startet med "Drøft ..." var ikke mine favoritter den gangen slikt var aktuelt).

Jeg hang meg også opp i imperativformen, og tolker dette egentlig som en oppfordring, generelt, eller kanskje av hovedpersonen til seg selv spesielt, om å ferdes i de samme farvann som dem som tidligere har gått under, eller "druknet".

Når jeg leste dette, kom Bjørn Eidsvåg sin sang "Eg ser" inn i hodet mitt. Gir det mening?

Eg ser at du e trøtt
men eg kan ikkje gå
alle skrittå for deg
Du må gå de sjøl
men eg vil gå de med deg
Eg vil gå de med deg

Eg ser du har det vondt
Men eg kan ikkje grina
Alle tårene for deg
Du må grina de sjøl
Men eg vil grina med deg
Eg vil grina med deg

Eg ser du vil gi opp
Men eg kan ikkje leva
livet for deg
Du må leva det sjøl
Men eg vil leva med deg
Eg vil leva med deg

Eg ser at du er redd
Men eg kan ikkje gå
i døden for deg
Du må smaka han sjøl
Men eg gjer død til liv, for deg
Eg gjer død til liv for deg
Eg e død til liv for deg
Eg har gjort død til liv for deg

Godt poeng - preposisjoner skal man aldri ta lett på! ;) Helt enig i at det på ingen måte er selvsagt at motivasjonen for å legge på svøm med den som drukner, skulle være muligheten til å begå en redningsdåd. "Drøft"-oppgaver var da storveies - da kunne man kaste seg inn i vidløftige for-og-mot-diskusjoner med seg selv helt uten hemninger... (Jeg tuller litt, men bare litt. For hemningene var nok der.... ;P)

Et firfoldig hurra for Alfredsson! (Sitat fra denne SvT-artikkelen: ”Under min glada mask döljer sig ett glatt leende”, sa Hasse Alfredson i en intervju på 1970-talet.)