Etter tredje forsøk har jeg endelig lest den....eller rettere sagt hørt lydboken jeg har hatt i mange år. Trodde ikke jeg skulle klart det denne gangen heller, - men her ligger man da, med nesen i klut og hostekuler - i sin seng. Og nå hadde jeg bare en lydbok igjen hjemme. Vanlig bok må vente til øynene klarner igjen....
Og det startet igjen som en stor tålmodighetsprøve. Kunne ikke begripe at forfatteren som hadde skrevet Øya, som jeg likte så godt, kunne ha skrevet noe så utrolig flatt og kjedelig. Men så , når hun skifter fokus fra nåtid til historien rundt den spanke borgerkrigen og familien Ramirez, skjer det noe. Plutselig flyter alt mye bedre, menneskene blir levende og borte er den oppstyltede og kunstige dialogen som utgjør starten av boka . Og når jeg nå tenker tilbake på Øya, som jeg riktignok leste for ganske mange år siden....så mener jeg å huske at jeg også der reagerte litt på samme måte. Nåtidkapitlene blir på en måte endimensjonale i forhold til de " historiske", og det blir fort veldig kjedelig. Nesten som det er to forskjellige forfattere....Vil ikke si at boken på noen måte er en favoritt, og hadde den vært et par hundre sider kortere, eller noen CDer færre - hadde det bare vært en fordel. Men den var absolutt mye bedre enn jeg hadde forventet, og jeg er nå glad jeg led meg gjennom den først delen allikevel. Hadde en toer i tankene da jeg startet, men nå får hun en litt svak firer, tenker jeg;)
Sist sett
