Bokelskere.no

Det er merklig hvordan ord kan forrandre betydning bare ved å sette det inn i en annen sammenheng. Ta resirkulering for ekesempel; blir ikke det oftest forbundet med at gamle, utslitte gjennstander får en ny sjanse gjennom å bli "gjennfødt" som noe nytt? I boksammenheng er det tydligvis ikke så bra, til tross for at det nok en gang i fremtiden kommer til å bli vanlig (for ikke å si påbudt) med resirkulert papir. Men hvordan kan en, når myter og eventyr er fortalt om igjen og om igjen og nye mennesker har dannet sine egne versjoner som andre igjen tar nytte av, skille det origianle fra det "resirkulerte"? I Twilights tilfelle er det jo ganske enkelt, men hva med alver og dverger, som du påpeker? Finnes det også en original versjon av dem som en forlengst død forfatter har enerett på, eller er de til fritt bruk for enhver som måtte ønske å dikte opp sitt eget fantasi land og få det trykket som en 1000 siders roman? Jeg bare spør fordi jeg er nysgjerrig, og gjerne vil vite hva andre synes om dette.

Godt observert i henhold til resirkulering – er ikke det noe positivt og nødvendig, som du sier? Bøker og hjertebarn er ikke pappkartonger og plastflasker, og det er vel årsaken til at ordet får en annen betydning. Men merkelig er det ikke! Gjenfødelse er flott, såfremt man ikke går fra å være menneske til en snegl. Det denne tråden gjennom host og hark og ild prøver å proklamere, er at pandaen er blitt reinkarnert som gresshoppe, og at flere lesere enn det er sunt omfavner gresshoppen istedet for å tråkke på den, og glemmer pandaen som sakte dør ut, gjemt bak bambusskogens skygge. Overdrevet? Ja. Melodramatisk? Joda, jeg er klar over det. Men poenget ligger i ordene allikevel! :-)

Fenomenet som herr Michalsen skildrer, er alver, dverger og lignende i fantasylitteratur, og da snakker vi alver slik de ble utviklet av Tolkien. Sant, opprinnelig finner vi jo slike skapninger i folketro og mytologi – nesten alle dvergnavnene i Hobbiten, for ikke å nevne Gandalv, er navn som dukker opp i det norrøne dommedagsdiktet Voluspå. For å se hvordan Tolkien har utviklet alven (hvis vi ser bort fra viktorianske feer osv), bør det påpekes at fra det norrøne «små menn under jorden» gjorde han dem til «et høyt og vakkert folkeferd som lever i skogen», flinke bueskyttere, intelligente, udødelige, og lever over Donau (så og si) i forhold til menneskene hva viten, velstand og skjønnhet angår. Til denne rasen skapte han flere underraser, dusinvis av kulturer, to språk, en hundresiders lang historie, mer mer mer. Hva betegnelsen «alver» angår, var det vel bare for å gi leserne et referansepunkt, med tanke på hans andre og desto vakrere navn på dem, som til dømes eldar, edhil, tareldar og calaquendi. I ettertid er det sørgelig få som har gjort som Tolkien og laget noe nytt og helhjertet, men heller kopierer en form og et innhold som man vet vil tjene inn ens daglige brød. Hvorfor er alver blitt en standard i fantasylitteratur? Og hvorfor er det alltid alver, dverger og drager i samme univers? Vi har jo, for å nevne noen, New York Times-bestselgere som Eragon-bøkene og Shannara-serien, som er mer eller mindre direkte kopier av Ringenes herre. Ikke bare er disse dårlige kopier, de er også dårlig skrevet. Vel, det er ihvertfall min mening.

Det finnes originale versjoner av folketro og mytologi, vil jeg si. En forfatters jobb må være å skape sin egen, som både Tolkien og Stoker gjorde. Det er noe unnskyldt (her med Tolkien som eksempel) ved å konstruere tre til fire fungerende språk og lage et univers med så mange navn at det samlet utgjør et 440-siders leksikon, jobbe med dette universet fra man er tolv år gammel og til man ligger i graven, lage en forhistorie som utgjør et eget bind, ja ja osv. Eller ved å skrive en fortelling med slik dyktighet og stil at mytologien skaper seg selv. Det handler om å gjøre en gjennomført jobb.